Kuling i (flue)kastene

Et rolig øyeblikk. Men idyllen varte ikke lenge

Et rolig øyeblikk. Men idyllen varte ikke lenge

Den er blant verdens flotteste elver - Lærdal. Så klar, at det å fiske i den er som å fiske i et akvarium.  Dessuten renner den gjennom et ubeskrivelig vakkert landskap, virkelig et postkort verdig. Selv bomturen til Lærdal i helgen var faktisk blant sesongens høyepunkt.

For å gjøre en tre dager lang historie kort: Det blåste hatter og halm, og verken jeg, broren min, Terje, eller vår gjest fra England, Roy, klarte å lande verken sjøørret eller laks. De var riktignok interessert, men det ble med noen drag, nugg og for sistnevnte et kort bekjentskap med en sjøørret, som etter bare noen sekunder trakk det lengste strået. Verten derimot, Peter, klinket til med en sjøørret på snaue to kilo. I dagene før vi kom landet han dessuten fisk på 2,8, 3 og 4,1 kilo. Vi skal med andre ord ikke bare skylde på den kraftige vinden. At dyktighet og erfaring er belønnes, er det liten tvil om.  Men ei heller er det tvil om at vind så kraftig at man i perioder må holde på hatter og nesten blåses overende, ødelegger opplevelse og muligheter. Dessverre.

Likevel synes jeg oppholdet var flott. Bare det å kunne rusle langs denne legendariske elva, med stanga klar, er et privilegium. Når vinden en sjelden gang løyet, var det ikke vanskelig å se fisk. Laks og sjøørret som gikk, hvilte og forsvant videre. Alene eller i flak.  Oppholdet i hytta bare noen kast fra Lærdal var strålende, det samme var selskapet. Herlig!

Krysser fingrene for at Lærdal blir 100% friskmeldt etter å ha vært i kne på grunn av gyro-parasitten. Og for at jeg får muligheten til å komme tilbake. Tilbake for å lure min første Lærdal-fisk.

Den elektriske stol

Den elektriske stol

Categories: Laksefiske, Sjøørretfiske | Leave a comment

Heite dager i Montana

A fat Montana brown

Kilosørret fra Montana

Det er vanskelig å utnevne en favorittdestinasjon når det gjelder fluefiske. For meg er ingen sesong komplett uten noen ørretturer til det lille, hemmelige gromvannet mitt hjemme i Lardal. I april hører en lakseuke i Skottland med, og ørretene vi jakter på på Island hver sommer, ja, de er simpelthen verdens flotteste!  Å fiske på historisk grunn i England er stas, og når høsten kommer lokker fjellet, aller helst områdene på grensa mellom Veggli i Buskerud og Tinn i Telemark. Med andre ord: Alle steder har sine ulike kvaliteter.

Paradise Valley

Paradise Valley

Montana, nordvest i USA, er et tørrflueparadis. Både i Yellowstone nasjonalpark og i staten ellers er det stort antall flotte elver, med voldsomme insektsklekkinger og masse fisk. Jeg reiste dit første gang i 1997, ble hekta, det ble flere turer og nylig kom jeg hjem etter noen dagers fiske i tre av favorittene. Egentlig dro jeg til USA for å holde et foredrag, men når jeg først hadde reist så langt, bare måtte jeg svinge innom Montana også. Pappa ble med for å holde meg med selskap, og etter å ha tilbrakt et par hyggelige dager i Nord-Dakota, fløy vi videre til Billings, Montana.

Big Sky

Big Sky

Neste morgen setter vi kursen mot Livingston. Vi suser i behagelige 130 kilometer langs Interstate 90, og et par timer senere parkerer vi foran Yellowstone Angler, George Andersons tradisjonsrike fluefiskebutikk. Jeg trenger et nytt snøre, en oppdatering på klekkingene og dessuten skal jeg kjøpe et par skjorter og en ny vest. Det er en fryd å besøke denne og andre liknende sjapper i Montana. Utvalget er stort, prisene hyggelige og servicen er det sjelden noe å utsette på.  Det kan fort resultere i en budsjettsprekk, men pokker heller… Det er jo SÅ billig :)

Fast fisk

Fast fisk

Etter å ha shoppet ferdig, fortsetter vi til Paradise Valley og Armstrong Spring Creek. Det er som navnet forteller en kildeelv, dannet av grunnvann som pipler opp av bakken. Forholdene både for insekter og ørret er optimale, og det svært klare vannet er alltid kaldt og friskt, selv om temperaturen i lufta kan bli ubehagelig høy om sommeren. Insektsklekkingene  er i likhet med resten av Montana ofte heftige, men ørretene er relativt kresne. De setter ofte fluefiskernes tålmodighet på betydelige prøver, og jeg husker en fluefisker som for noen år siden ble så frustrert at han slang vadere og stang i bilen, før han spant avgårde og ikke viste seg igjen.

Armstrong Spring Creek

Armstrong Spring Creek

Da jeg og pappa kommer ned til elva vaker det sporadisk. Været er ustabilt, med litt sol av og til, men i hovedsak skyer og en frisk bris som gjør det vanskelig å presentere flua ordentlig. Ofte står ørretene klin inntil bredden eller i de mange kaotiske strømmene i elva. Med en overflod av mat verken gidder eller trenger de bevege seg mange centimeterne ekstra for å bli mette, og stor presisjon er derfor nødvendig for i det hele tatt å ha sjans til å komme på talefot med dem. Det skal, viser det seg, bli noen krevende timer i elva. Jeg lurer en regnbue og en brunørret på en liten, gul Pale Morning Dun-klekker, ellers mister jeg en pen fisk som omsider tar en bitteliten mygg og dessuten bommer jeg på et par tilbud.

Historiske Murray's Hotel i Livingston

Historiske Murray’s Hotel i Livingston

Etter å ha tilbrakt natten på legendariske Murray’s Hotel i dowtown Livingston, våkner vi til et nydelig vær. Sol, blå himmel og helt stille. Det blir en solid frokost, før vi setter kursen mot Paradise Valley igjen. I dag skal jeg fiske DePuy Spring Creek, samme kildeelv som i går, egentlig, men på en annen ranch og dermed et annet navn. Solkrem med faktor 30 smøres på armer, i ansikt og nakke, før vaderne tas på. Det er i slike øyeblikk, da folk stort sett kler av seg for å nyte sommeren, jeg lurer på hva i all verden som er galt med oss fluefiskere. Men det er fort glemt når man kommer ned til elva og ørretene er i gang med frokosten. Det er en slags mening i denne galskapen.

DePuy Spring Creek

DePuy Spring Creek

Jeg lokaliserer et parti i elva med relativt mange ørreter. Der blir jeg nesten hele dagen, i et forsøk på å knekke insektskoden. Etter å ha kastet, kastet og kastet, byttet flue etter flue etter flue, beveger jeg meg fra bredden og ut i elva. Det er interessant hvor tett på fiskene man kommer, ved å være forsiktig i begvegelsene. Jeg finner et fornuftig sted å stå, og rundt meg vaker det. På alle kanter. Ørretene tar åpenbart noe i overflaten, og siden de eneste insektene jeg ser er små og mørke, forsøker jeg lykken med en cdc-klekker, ikke ulik en F-fly, for de som kjenner den.

En strupsnittørret settes pent tilbake

En strupsnittørret settes pent tilbake

Det tar noen kast, men plutselig hører jeg et slurp og ser imitasjonen forsvinne i kjeften på en fisk. Jeg har i overkant mye snøre ute, men klarer å gi et kjapt og solid tilslag. Ørreten sitter, gjett om det føles godt etter alle resultatløse flytene. Fisken kjemper hardt en liten stund, men så ebber kreftene ganske plutselig ut. Det er liten tvil om at jeg har kroket en strupsnittørret, selve urørreten i Montana. De er flotte å se på, med sine gyldne kropper og de karakteristiske røde strekene under haka, men noen fightere er de ikke. Da er det langt morsommere å stifte bekjentskap med en brunørret eller særlig en regnbue. Lurer man sistnevnte er de ikke sjelden mer over enn under vann. Fisken veier snaut 500 gram, og noen bilder senere settes den pent tilbake. I løpet av dagen får jeg en tilsvarende fisk, mens jeg mister to. Akkurat som i går setter uvær et tidlig punktum for økta, men vi skal kjøre videre til Bighorn River, så det gjør egentlig ikke så mye.

Bighorns berømte "Drive in"

Bighorns berømte “Drive in”

Bighorn River renner over prærien sør i Montana, gjennom reservatet til Crow-indianerne, før den omsider munner ut i Yellowstone River. En fluefiskers paradis, med om lag 6000 ørreter per mile (1,6 km). Den leverer alltid, og er nok favoritten min blant de mange, mange elvene i Montana. Base er Fort Smith, en liten, røff utpost hvis eneste grunnlag for eksistens er alle fluefiskerne som finner veien dit. Pappa og jeg har booket ei hytte på Cottonwood Camp, like ved 3 Mile Access - et av stedene hvor man kan parkere ved elva. Her er det nemlig slik at man kun får adgang til elva via et slikt punkt, eventuelt kan man ta seg ned til elva ved offentlige broer. Så er det ok å ferdes over privat eiendom dersom man vader eller rusler langs bredden. Å forsøke seg på en snarvei over et jorde eller noe slikt kan få ganske så brutale konsekvenser. Trespassing tas ikke lett på i Montana!

Montana05

Jeg og guide Dell Despain, Bighorn River

Første dag i Bighorn blir varm! Sammen med guide Dell Despain skal vi “floate” elva, det vil si ta oss fram i båt. Selv om ørretene i Bighorn vaker som besatte, velger de aller, aller fleste å denge nymferigg med flere fluer og en diger nappindikator. Ok dersom man er nybegynner, men ellers fullstendig ubegripelig. Nei, da foretrekker jeg definitivt å jakte tørt – og nettopp det er bestillingen til Dell: Hjelp meg å finne ørreter som vaker! Han nøler litt, men blir oppriktig glad da han skjønner at jeg mener alvor. At jeg ikke er opptatt av antallet fisk jeg får, men hvordan jeg lurer dem.

Moro :)

Moro :)

Den første pene ørreten vi finner, står relativt vrient til i en liten kanal. Fisken viser seg av og til, i en kjapp strøm og bare en meter ovenfor en busk som henger ut i vannet. For i det hele tatt å få noen sekunders naturlig flyt, må jeg sørge for en ordentlig slakk i fortommen. Dell har anbefalt en ganske stor, svart vårflue. De naturlige insektene er mindre enn imitasjonen, men det betyr som regel ikke så mye i den kjappe strømmen. Etter to mislykkede forsøk, sitter kastet og flua lander mykt og naturlig i strømmen. Det smeller umiddelbart, ørreten sitter og går rett til værs. Ikke bare èn gang, men sikkert seks, sju. En klin gæren regnbue, naturligvis, som bruker alle triks i boka for å slippe unna. Men kroken sitter godt og til slutt sklir den inn i håven. Jeg veier den ikke, men tipper 700 til 800 gram.

Selv en gal regnbue må gi tapt til slutt

Selv en gal regnbue må gi tapt til slutt

Temperaturen passerer i løpet av dagen 40 grader. Ikke uvanlig her. Men selv om vi er på prærien, er vi likevel på nesten 1000 meter over havet. Sola er nådeløs. Man blir tørst, fort sliten og beskyttelse er, naturligvis, ekstremt viktig. Dell tar meg med til noen ordentlig gromplasser, som jeg aldri hadde funnet på egenhånd. Vi lurer et respektabelt antall fisker, og dagens største ørret tar vi noen hundre meter nedenfor den berømte “Drive in”, svingen hvor et 30talls bilder fra 1950- og 60-årene er linet langs bredden for å hindre erosjon.

En vill regnbue i flott kondisjon

En vill regnbue i flott kondisjon

Jeg ser den er en fin, der den står i ankeldypt vann, helt inne langs en gresskant langs bredden, og plukker vårfluer. Det er imidlertid så mange insekter på vannet, at den bare tar hver, tja, 20 vårflue eller noe sånt. Den er sky, åpenbart, og jeg får nok ikke mange sjansene før den skjønner at noe er muffens. I slike situasjoner kan det lønne seg å studere rytmen til fisken, for ofte vaker de med noenlunde like intervaller. Denne ørreten er vaker omtrent hvert 1o. sekund og jeg forsøker å time flytet etter det. Det funker, og det er helt fantastisk morsomt å se hele fisken, i det den stiger opp, klapper nebbet rundt imitasjonen – og eksploderer da den kjenner noe er galt. Ikke like spretten som regnbuen, men den bød på en morsom fight. Brunørreten var 20 inches lang, vekta estimerte vi til 1,7 til 1,8 kilo.

En grom brunørret, tatt på ankeldypt vann

En grom brunørret, tatt på ankeldypt vann

De neste to dagen tilbrakte pappa og jeg delvis på sightseeing, delvis i elva. Med utgangspunkt i 3 Mile Access fulgte vi Bighorn opp mot Afterbay, hvor elva er regulert og fluefisket starter. Særlig ettermiddagene og kveldene var det bra med vaking, og jeg avsluttet turen med en feit brunørret på rett under kiloen. Det var hyggelig, for gjennomsnittsstørrelsen på fiskene er i øyeblikket lav i Bighorn. Jeg tipper de fleste ørretene jeg tok veide +/- 400 gram. Mange var i tillegg ganske tynne. Det er med andre ord for mange fisk i elva, men dette går i sykluser og vil reguleres naturlig. Ingen fare, med andre ord, å ta med et par, tre middagsørreter i Bighorn.

Bighorn er en fantastisk tørrflueelv

Bighorn er en fantastisk tørrflueelv

Categories: Utlandet, Ørretfiske | Leave a comment

Ekte fiskeglede!

4,3 kilo ren lykke

4,3 kilo ren lykke

For en kveld! Etter bare noen minutter i båten på Grinievja, får Andrine kontakt med en solid laks – hennes aller første. Normalt ror vi fisken mør ute i hølen før vi setter kursen mot land, men jeg tar ikke sjansen denne gangen og får jenta i land så fort jeg klarer. Der kjører hun fisken nesten helt alene, kun med litt assistanse i den kritiske fasen når laksen skal landes.  Det gikk imidlertid etter boka, og dermed kunne en stolt Andrine posere med en flott fisk på 4,3 kilo. Gratulerer så mye :)

Snart på land... (Foto: Roy Barmen)

Snart på land… (Foto: Roy Barmen)

Categories: Laksefiske | Leave a comment

Island 2014

2,1 kilo ren lykke. Tatt på 20 centimeter dypt vann, to meter fra bredden

2,1 kilo ren lykke. Tatt på 20 centimeter dypt vann, to meter fra bredden

For en elv! Svartá leverte virkelig varene i løpet av uka vi fisket denne perlen nord på Island. I år hadde jeg og Jan Reidar med seks fluefiskere, tre var med oss i fjor også og tre besøkte Bardardalur for første, men neppe siste gang. Som vanlig var Kidagil base, og nok en gang sørget Magnus og staben på det lille sommerhotellet for et hyggelig opphold, med god mat og ypperlig service.

Island viser seg fra sin aller beste side

Island viser seg fra sin aller beste side

Været i år var stabilt bra. Faktisk var det sol og over 20 grader da vi ankom Kidagil mandag 23. juni. Ordentlig utepilsføre, med andre ord. Etter en historisk varm vår nord på Island, var dalen grønnere enn den pleier å være i juni og forventningene til fisket var ganske store. Så, etter å ha spist middag, var det en spent gjeng som ikledde seg vadere, rigget stenger og startet jakten på storfisk. Vi fisker i hovedsak kvelder og netter, siden fisket som regel er best etter klokka 22.

Røft kjøretøy, heftig ørretfiske

Røft kjøretøy, heftig ørretfiske

Første kvelden tilbrakte vi alle på den nedre strekningen. Noen vak så vi, men allverdens overflateaktivitet var det ikke. Men fisk fikk vi. Min første kubbe veide 2 kilo blank. Den tok en vepseimitasjon, og vartet opp med en ordentlig kamp. Noen kast senere fikk en av Svarta-jomfruene, Steinar Tegneby, sin første ørret. Den veide en snau kilo, men var akkurat like feit og kranglete som ørretene her er kjent for å være. Gøy å sitte ringside i lyngen og se! Ellers på strekningen kom flere av gutta i kontakt med grov fisk, og da vi gjorde opp regnskapet på vei tilbake, viste deg seg at vi hadde landet totalt sju ørreter. En bra start.

Solnedgang på den nedre strekningen

Solnedgang på den nedre strekningen

Den milde våren var åpenbart gunstig for knotten på Island. For maken til knotthelvete har jeg ikke opplevd før. På stille kvelder var det nesten umulig å bevege seg langs eller i elva uten et nett rundt hodet. Problemet er imidlertid at man ikke ser så innmari mye gjenneom slike nett, og jeg valgte å droppe det ved noen anledninger. Det ble mye fekting, veiving og banneord, knott i munn, øyne, ører og andre steder der sola sjelden slipper til.

Game over

Game over

En del ørreter glapp fordi jeg slåss med insekter istedenfor å fokusere på fisket, men jeg kom likevel fra det med æren i behold. Da jeg måtte reise hjem etter fire dagers fiske, hadde jeg landet 11 ørreter på henholdsvis på 0,7, 0,8, 1,4, 1,6, 1,7, 1,8, to på 1,9, 2, 2,1 og 2,3 kilo. I tillegg mistet jeg seks, sju fisker, og den ene av disse rettet faktisk ut 10′er-kroken på flua. Skimtet fisketn et par ganger, og jeg tror nok det var en ørret som nærmet seg rekordfisken min fra 2005 på 3 kilo.

Svarta er lang og variert

Arktiske lupiner langs Svartá

Resten av gruppa fortsatte imidlertid fisket, og selv om det ble litt vanskeligere etterhvert som uka skred fram, ble det tatt et respektabelt antall ørreter. I tillegg landet Rune Moan ei røye på 2 kilo. Totalt fikk gruppa 45 ørreter, pluss den nevnte røya. Statistikken finner du her. Ikke uventet var det Ismopuppa som lokket de fleste kubbene til overflaten, 22 for å være presis. De øvrige fiskene ble i hovedsak tatt på flytende vårfluepupper, vårfluer og nymfer. For første gang tok jeg en ørret jeg så på nymfe. Et spennende, visuelt fiske som er sjelden vare i Svartá.

Så, en på alle måter vellykket tur. Neste års Svartá-eventyr er allerede fullbooket, men ta gjerne kontakt om du kunne tenke deg å bli med i 2016. Du kommer ikke til å angre.

Svartá-gjengen 2014: Eldar Hauge (bak f.v.), Henrik Lindblad, Terje Johan Moan, Steinar Tegneby, Rune Moan og Jan Reidar Abrahamsen. Foran: Meg og Terje Moan

Svartá-gjengen 2014: Eldar Hauge (bak f.v.), Henrik Lindblad, Terje Johan Moan, Steinar Tegneby, Rune Moan og Jan Reidar Abrahamsen. Foran: Meg og Terje Moan. FOTO: Eldar Hauge

Categories: Turformidling, Utlandet, Ørretfiske | Leave a comment

Øvelse gjør ørretmester

Rune Hogsnes med fast fisk i et lite, fint Vestfold-vann

Rune Hogsnes med fast fisk i et lite, fint Vestfold-vann

Det hender jeg hjelper Waterproof med roing og guiding, både i Numedalslågen og i Lardals dype skoger. Nylig tok jeg med Rune Hogsnes til et lite, fint vann, for et kurs i praktisk ørretfiske. Vi fokuserte på tørrfluefiske, og i løpet av noen timer fikk han dreisen på både lesing av vannet, kasting og kroking. Tror jammen det ble seks ørreter til slutt :)

En fornøyd tørrfluefisker :)

En fornøyd tørrfluefisker :)

Categories: Ørretfiske | Leave a comment

Sommerlaks i Skottland

Mill Pool bader i solskinn

Mill Pool bader i solskinn

1. juni åpner de fleste lakseelvene i Norge. I år valgte jeg imidlertid å innlede sommeren med laksefiske i Skottland. En populær destinasjon for skandinaviske lakseentusiaster på vinter, tidlig vår og sen høst, men i sommermånedene er det langt færre av dem. I lille, flotte Avon, den viktigste sideelven til River Spey, var det god plass til både meg, broen min, Terje, og to gode venner fra England: Roy Darlington og sønnen Chris. I én uke skulle vi boltre oss på den flotte strekningen som tilhører Ballindalloch Castle, mellom Grantown og Aberlour.

Selfie

Selfie

Mandagen lovet godt. Vi møtte ghillie Allan Thompson utenfor Delnashaugh Hotel, som var base denne uka. Det var godt og varmt, rundt 20 grader, stille og overskyet. Vannstanden var lav, men ikke så ille som av fryktet, etter en usedvanlig tørr mai måned også i Skottland. Vi så relativt mange laks hoppe og sprette, uten at vi klarte å provosere noen til å ta fluene våre. Vi startet dagen på beat 1, i Polly’s Pool, Polly’s Run, Boat Pool og Rock Pool, etter lunsj hadde vi beat 2 og 3 til rådighet. Vi sparte Black Pool til kvelden, da vi returnerte i det det mørknet for å prøve oss på sjøørreten. Elva er nemlig kjent for grov sjøørret, mange i 2 til 4 kilos-klassen. Vi så og hørte imidlertid knapt en fisk, og det eneste som beit var knotten.

Fast fisk i Polly's Pool

Fast fisk i Polly’s Pool

Tirsdag morgen sendte Allan oss tilbake til beat 1. Han fortalte at Polly’s Pool antakelig var det beste kortet. Og jammen ble det ikke full klaff! Jeg begynte å fiske, i strykene helt øverst i hølen. Allerede på tredje kast røsket noe tak i flua. Et typisk ørretangrep og det vise seg ganske riktig å være en glupsk liten brunørret. Men så, på neste kast, sugde en laks tak i samme flue – en liten gul og svart “Tosh”. Hvilken herlig følelse det er når en laks plutselig drar snøret av snella. Jeg trekker pusten, mumler “God save the Queen” og løfter stanga rolig, men kontant.

Fisken sitter, og viser seg å være sjeldent grei å håndtere. Den er ikke interessert i å forlate plassen sin, og de to gangene den gjør et lite utras er det bare for å komme tilbake til stedet hvor jeg kroket den. Antakelig ei renne eller noen store steiner hvor den føler seg trygg. Så fighten blir kort, udramatisk - med bare et lite hopp i tillegg til utrasene - og etter ganske nøyaktig seks minutter kan Roy legge håven rundt laksen. Den veier 9 pund, det vil si 4,1 kilo. Helt blank er den ikke, så den har nok stått i elva i noen dager.

Roy håver laksen som viste seg å veie 4,1 kilo

Roy håver laksen som viste seg å veie 4,1 kilo

Onsdag ser vi færre og færre laks. De tørre og varme ukene har nok resultert i at det ikke er så mange fisker i elva som vi fikk inntrykk av. Beat 1 og beat 4, med blant annet Delnashaugh Pool og Factor’s Pool, fiskes grundig, men uten å få kontakt med laksen. Sjøørretfiske på kvelden i Polly’s Pool, hvor noen STORE ørreter viser seg, men de er fullstendig uinteressert i fluene våre. Jeg prøver meg på laksen i Polly’s Run også, ser én, men kjenner ikke noe. Vi gir oss ved 01-tiden. Det begynner å regne og det fortsetter gjennom hele natta, torsdag morgen og gir seg ikke før midt på dagen.

Perfekt!

Privat omvisning i det kommende Ballindalloch Destillery. Stas!

Privat omvisning i det kommende Ballindalloch Destillery. Stas!

Torsdag går Avon brun og stor. Vi slår ihjel tiden med et besøk på det nye whiskydestilleriet, som eierne av Ballindalloch Castle bygger i en snart 200 år gammel steinlåve på eiendommen, rett ved golfbanen. Artig og interessant å se – gleder meg til å smake på de første dråpene om ti år. På ettermiddagen konstaterer vi at vannet har nådd toppen og at elva sakte, men sikkert har begynt å synke. Det bør lokke iallefall noen laks til å gå opp i systemet. Etter middagen på Delnashaugh prøver vi oss i Butler’s Pool, beat 6, men får ikke noe annet enn en brunørret. Synd, for dette er den første hølen der laksen stopper og under de rette forholdene er den elvas virkelige hotspot.

Roy og Terje med laksen fra Kelt Pool. Vekt: 4,5 kilo

Roy og Terje med laksen fra Kelt Pool. Vekt: 4,5 kilo

Fredag er omsider lykken med oss igjen. Etter resultatløse økter på beat 6 og 5, nærmere bestemt Green Bank, avsluttes dagen på beat 1. Mens jeg forsøker meg i Livet Mouth og Mill Pool, fisker de andre Kelt Pool. En lang, rett og klassisk høl, med ei dyp renne langs den ene bredden. Der faller en laks for fristelsen til å ta Terjes “Garry Dog”, han gjør alt etter boka og lander snart en blank, feit laks på 10 pund, alså 4,5 kilo. Nok en gang får Roy æren av å operere håven.

Fisk i denne størrelsen er forøvrig gjennomsnittet i Avon, men hvert år tas det laks på mellom ti og 15 kilo. Selv om man egentlig hadde klart seg fint med en kraftig enhåndsstang, foretrekker jeg en liten tohånds i elver som dette. Ikke minst av hensyn til fisk som skal settes ut igjen og derfor kjøres så effektivt som mulig.

Egne sjøørreter servert til middag

Egne sjøørreter servert til middag

Samme kveld er vi tilbake i Kelt Pool for å gjøre et nytt forsøk på sjøørreten. Og denne gangen klaffer det. Det er mye ørret i farta, og vi lander til slutt to. Min veide en snau kilo, fisken til Chris rundt 1,5. De tok vi med til hotellet, som tilberedte og serverte dem til middag lørdag kveld. Digg! Roy mistet forøvrig en ordentlig stor sjøørret, som etter fighten å dømme godt kan ha veid både fire og fem kilo. Men den trakk som dere forstår det lengste strået.

Lørdag var flott, med sol og godt over 20 varmegrader. Håpløst for laksefiske, det var knapt fisk å se, men likevel en fin avslutning på en deilig uke i den flotte Speydalen. Det blir garantert flere turer hit, men først skal jeg kose meg med laksefiske hjemme i Lardal.

Boat Pool

Boat Pool

Categories: Laksefiske, Utlandet | Leave a comment

Oss fluefiskere mellom…

Det hender jeg får spørsmål om fluefiskedestinasjoner. Ofte handler de om vår kjære sports vugge, kalkelvene sør i England, som jeg har skrevet flere artikler om. Dette er bloggen til et par “angling brothers”, som tok kontakt med meg i forkant av sin pilgrimsreise til River Test nå i mai. Nå har de kommet hjem, og det virker som turen var en suksess. Besøk sidene deres og les om fisk og opplevelser.

Gadgetman og Nofish

 

Screenshot

 

Categories: Utlandet, Ørretfiske | Leave a comment