Island 2014

2,1 kilo ren lykke. Tatt på 20 centimeter dypt vann, to meter fra bredden

2,1 kilo ren lykke. Tatt på 20 centimeter dypt vann, to meter fra bredden

For en elv! Svartá leverte virkelig varene i løpet av uka vi fisket denne perlen nord på Island. I år hadde jeg og Jan Reidar med seks fluefiskere, tre var med oss i fjor også og tre besøkte Bardardalur for første, men neppe siste gang. Som vanlig var Kidagil base, og nok en gang sørget Magnus og staben på det lille sommerhotellet for et hyggelig opphold, med god mat og ypperlig service.

Island viser seg fra sin aller beste side

Island viser seg fra sin aller beste side

Været i år var stabilt bra. Faktisk var det sol og over 20 grader da vi ankom Kidagil mandag 23. juni. Ordentlig utepilsføre, med andre ord. Etter en historisk varm vår nord på Island, var dalen grønnere enn den pleier å være i juni og forventningene til fisket var ganske store. Så, etter å ha spist middag, var det en spent gjeng som ikledde seg vadere, rigget stenger og startet jakten på storfisk. Vi fisker i hovedsak kvelder og netter, siden fisket som regel er best etter klokka 22.

Røft kjøretøy, heftig ørretfiske

Røft kjøretøy, heftig ørretfiske

Første kvelden tilbrakte vi alle på den nedre strekningen. Noen vak så vi, men allverdens overflateaktivitet var det ikke. Men fisk fikk vi. Min første kubbe veide 2 kilo blank. Den tok en vepseimitasjon, og vartet opp med en ordentlig kamp. Noen kast senere fikk en av Svarta-jomfruene, Steinar Tegneby, sin første ørret. Den veide en snau kilo, men var akkurat like feit og kranglete som ørretene her er kjent for å være. Gøy å sitte ringside i lyngen og se! Ellers på strekningen kom flere av gutta i kontakt med grov fisk, og da vi gjorde opp regnskapet på vei tilbake, viste deg seg at vi hadde landet totalt sju ørreter. En bra start.

Solnedgang på den nedre strekningen

Solnedgang på den nedre strekningen

Den milde våren var åpenbart gunstig for knotten på Island. For maken til knotthelvete har jeg ikke opplevd før. På stille kvelder var det nesten umulig å bevege seg langs eller i elva uten et nett rundt hodet. Problemet er imidlertid at man ikke ser så innmari mye gjenneom slike nett, og jeg valgte å droppe det ved noen anledninger. Det ble mye fekting, veiving og banneord, knott i munn, øyne, ører og andre steder der sola sjelden slipper til.

Game over

Game over

En del ørreter glapp fordi jeg slåss med insekter istedenfor å fokusere på fisket, men jeg kom likevel fra det med æren i behold. Da jeg måtte reise hjem etter fire dagers fiske, hadde jeg landet 11 ørreter på henholdsvis på 0,7, 0,8, 1,4, 1,6, 1,7, 1,8, to på 1,9, 2, 2,1 og 2,3 kilo. I tillegg mistet jeg seks, sju fisker, og den ene av disse rettet faktisk ut 10′er-kroken på flua. Skimtet fisketn et par ganger, og jeg tror nok det var en ørret som nærmet seg rekordfisken min fra 2005 på 3 kilo.

Svarta er lang og variert

Arktiske lupiner langs Svartá

Resten av gruppa fortsatte imidlertid fisket, og selv om det ble litt vanskeligere etterhvert som uka skred fram, ble det tatt et respektabelt antall ørreter. I tillegg landet Rune Moan ei røye på 2 kilo. Totalt fikk gruppa 45 ørreter, pluss den nevnte røya. Statistikken finner du her. Ikke uventet var det Ismopuppa som lokket de fleste kubbene til overflaten, 22 for å være presis. De øvrige fiskene ble i hovedsak tatt på flytende vårfluepupper, vårfluer og nymfer. For første gang tok jeg en ørret jeg så på nymfe. Et spennende, visuelt fiske som er sjelden vare i Svartá.

Så, en på alle måter vellykket tur. Neste års Svartá-eventyr er allerede fullbooket, men ta gjerne kontakt om du kunne tenke deg å bli med i 2016. Du kommer ikke til å angre.

Svartá-gjengen 2014: Eldar Hauge (bak f.v.), Henrik Lindblad, Terje Johan Moan, Steinar Tegneby, Rune Moan og Jan Reidar Abrahamsen. Foran: Meg og Terje Moan

Svartá-gjengen 2014: Eldar Hauge (bak f.v.), Henrik Lindblad, Terje Johan Moan, Steinar Tegneby, Rune Moan og Jan Reidar Abrahamsen. Foran: Meg og Terje Moan. FOTO: Eldar Hauge

Categories: Turformidling, Utlandet, Ørretfiske | Leave a comment

Øvelse gjør ørretmester

Rune Hogsnes med fast fisk i et lite, fint Vestfold-vann

Rune Hogsnes med fast fisk i et lite, fint Vestfold-vann

Det hender jeg hjelper Waterproof med roing og guiding, både i Numedalslågen og i Lardals dype skoger. Nylig tok jeg med Rune Hogsnes til et lite, fint vann, for et kurs i praktisk ørretfiske. Vi fokuserte på tørrfluefiske, og i løpet av noen timer fikk han dreisen på både lesing av vannet, kasting og kroking. Tror jammen det ble seks ørreter til slutt :)

En fornøyd tørrfluefisker :)

En fornøyd tørrfluefisker :)

Categories: Ørretfiske | Leave a comment

Sommerlaks i Skottland

Mill Pool bader i solskinn

Mill Pool bader i solskinn

1. juni åpner de fleste lakseelvene i Norge. I år valgte jeg imidlertid å innlede sommeren med laksefiske i Skottland. En populær destinasjon for skandinaviske lakseentusiaster på vinter, tidlig vår og sen høst, men i sommermånedene er det langt færre av dem. I lille, flotte Avon, den viktigste sideelven til River Spey, var det god plass til både meg, broen min, Terje, og to gode venner fra England: Roy Darlington og sønnen Chris. I én uke skulle vi boltre oss på den flotte strekningen som tilhører Ballindalloch Castle, mellom Grantown og Aberlour.

Selfie

Selfie

Mandagen lovet godt. Vi møtte ghillie Allan Thompson utenfor Delnashaugh Hotel, som var base denne uka. Det var godt og varmt, rundt 20 grader, stille og overskyet. Vannstanden var lav, men ikke så ille som av fryktet, etter en usedvanlig tørr mai måned også i Skottland. Vi så relativt mange laks hoppe og sprette, uten at vi klarte å provosere noen til å ta fluene våre. Vi startet dagen på beat 1, i Polly’s Pool, Polly’s Run, Boat Pool og Rock Pool, etter lunsj hadde vi beat 2 og 3 til rådighet. Vi sparte Black Pool til kvelden, da vi returnerte i det det mørknet for å prøve oss på sjøørreten. Elva er nemlig kjent for grov sjøørret, mange i 2 til 4 kilos-klassen. Vi så og hørte imidlertid knapt en fisk, og det eneste som beit var knotten.

Fast fisk i Polly's Pool

Fast fisk i Polly’s Pool

Tirsdag morgen sendte Allan oss tilbake til beat 1. Han fortalte at Polly’s Pool antakelig var det beste kortet. Og jammen ble det ikke full klaff! Jeg begynte å fiske, i strykene helt øverst i hølen. Allerede på tredje kast røsket noe tak i flua. Et typisk ørretangrep og det vise seg ganske riktig å være en glupsk liten brunørret. Men så, på neste kast, sugde en laks tak i samme flue – en liten gul og svart “Tosh”. Hvilken herlig følelse det er når en laks plutselig drar snøret av snella. Jeg trekker pusten, mumler “God save the Queen” og løfter stanga rolig, men kontant.

Fisken sitter, og viser seg å være sjeldent grei å håndtere. Den er ikke interessert i å forlate plassen sin, og de to gangene den gjør et lite utras er det bare for å komme tilbake til stedet hvor jeg kroket den. Antakelig ei renne eller noen store steiner hvor den føler seg trygg. Så fighten blir kort, udramatisk - med bare et lite hopp i tillegg til utrasene - og etter ganske nøyaktig seks minutter kan Roy legge håven rundt laksen. Den veier 9 pund, det vil si 4,1 kilo. Helt blank er den ikke, så den har nok stått i elva i noen dager.

Roy håver laksen som viste seg å veie 4,1 kilo

Roy håver laksen som viste seg å veie 4,1 kilo

Onsdag ser vi færre og færre laks. De tørre og varme ukene har nok resultert i at det ikke er så mange fisker i elva som vi fikk inntrykk av. Beat 1 og beat 4, med blant annet Delnashaugh Pool og Factor’s Pool, fiskes grundig, men uten å få kontakt med laksen. Sjøørretfiske på kvelden i Polly’s Pool, hvor noen STORE ørreter viser seg, men de er fullstendig uinteressert i fluene våre. Jeg prøver meg på laksen i Polly’s Run også, ser én, men kjenner ikke noe. Vi gir oss ved 01-tiden. Det begynner å regne og det fortsetter gjennom hele natta, torsdag morgen og gir seg ikke før midt på dagen.

Perfekt!

Privat omvisning i det kommende Ballindalloch Destillery. Stas!

Privat omvisning i det kommende Ballindalloch Destillery. Stas!

Torsdag går Avon brun og stor. Vi slår ihjel tiden med et besøk på det nye whiskydestilleriet, som eierne av Ballindalloch Castle bygger i en snart 200 år gammel steinlåve på eiendommen, rett ved golfbanen. Artig og interessant å se – gleder meg til å smake på de første dråpene om ti år. På ettermiddagen konstaterer vi at vannet har nådd toppen og at elva sakte, men sikkert har begynt å synke. Det bør lokke iallefall noen laks til å gå opp i systemet. Etter middagen på Delnashaugh prøver vi oss i Butler’s Pool, beat 6, men får ikke noe annet enn en brunørret. Synd, for dette er den første hølen der laksen stopper og under de rette forholdene er den elvas virkelige hotspot.

Roy og Terje med laksen fra Kelt Pool. Vekt: 4,5 kilo

Roy og Terje med laksen fra Kelt Pool. Vekt: 4,5 kilo

Fredag er omsider lykken med oss igjen. Etter resultatløse økter på beat 6 og 5, nærmere bestemt Green Bank, avsluttes dagen på beat 1. Mens jeg forsøker meg i Livet Mouth og Mill Pool, fisker de andre Kelt Pool. En lang, rett og klassisk høl, med ei dyp renne langs den ene bredden. Der faller en laks for fristelsen til å ta Terjes “Garry Dog”, han gjør alt etter boka og lander snart en blank, feit laks på 10 pund, alså 4,5 kilo. Nok en gang får Roy æren av å operere håven.

Fisk i denne størrelsen er forøvrig gjennomsnittet i Avon, men hvert år tas det laks på mellom ti og 15 kilo. Selv om man egentlig hadde klart seg fint med en kraftig enhåndsstang, foretrekker jeg en liten tohånds i elver som dette. Ikke minst av hensyn til fisk som skal settes ut igjen og derfor kjøres så effektivt som mulig.

Egne sjøørreter servert til middag

Egne sjøørreter servert til middag

Samme kveld er vi tilbake i Kelt Pool for å gjøre et nytt forsøk på sjøørreten. Og denne gangen klaffer det. Det er mye ørret i farta, og vi lander til slutt to. Min veide en snau kilo, fisken til Chris rundt 1,5. De tok vi med til hotellet, som tilberedte og serverte dem til middag lørdag kveld. Digg! Roy mistet forøvrig en ordentlig stor sjøørret, som etter fighten å dømme godt kan ha veid både fire og fem kilo. Men den trakk som dere forstår det lengste strået.

Lørdag var flott, med sol og godt over 20 varmegrader. Håpløst for laksefiske, det var knapt fisk å se, men likevel en fin avslutning på en deilig uke i den flotte Speydalen. Det blir garantert flere turer hit, men først skal jeg kose meg med laksefiske hjemme i Lardal.

Boat Pool

Boat Pool

Categories: Laksefiske, Utlandet | Leave a comment

Oss fluefiskere mellom…

Det hender jeg får spørsmål om fluefiskedestinasjoner. Ofte handler de om vår kjære sports vugge, kalkelvene sør i England, som jeg har skrevet flere artikler om. Dette er bloggen til et par “angling brothers”, som tok kontakt med meg i forkant av sin pilgrimsreise til River Test nå i mai. Nå har de kommet hjem, og det virker som turen var en suksess. Besøk sidene deres og les om fisk og opplevelser.

Gadgetman og Nofish

 

Screenshot

 

Categories: Utlandet, Ørretfiske | Leave a comment

Mayfly time!

River Test, Timsbury.

River Test, Timsbury.

Høydepunktet i de berømte kalkelvene sør i England er klekkingene av Ephemera danica – eller Mayflies som de kort og godt kalles i Storbritannia. Disse klekkingene begynner som regel midt i mai, øker i intensitet og fortsetter en uke eller to ut i juni.

I forbindelse med Flyfishers’ Clubs “Young Members Mayfly Weekends” i år, reiste jeg og Jan Reidar Abrahamsen på en kjapp og intensiv tur til Hampshire. Disse arrangementene er basert på at FFC-medlemmer som eier eller leier kalkelvfiske, inviterer klubbens yngre medlemmer til å komme og prøve lykken. Og siden medlemmer under 45 år regnes som yngre, tilhørerer vi faktisk den kategorien :) Bra for selvtilliten, om ikke annet.

Etter å ha satt til livs is, brus og pølser, reiste vi om ettermiddagen på selveste 17. mai. Turen gikk med fly til London, tog videre til Winchester og leiebil til Grosvenor Hotel i Stockbridge. Denne landsbyen er fast base når vi fisker i kalkelvene. Sentralt, uansett hvilken elv man fisker i, og veldig trivelig.

På ettermiddagen kom Mayfly-klekkingene ordentlig i gang

På ettermiddagen kom Mayfly-klekkingene ordentlig i gang

Strekningen vi skulle fiske, var Timsbury-beatene i River Test. Klokka ti om morgenen kom eieren og hentet oss på hotellet. Været kunne ikke vært bedre, med sol, massevis av varmegrader og en forsiktig vind. Herlig. Elva, derimot, viste seg å være ganske farget. Ikke uvanlig for kalkelvene, dessverre. At disse elvene alltid er “gin clear” er en myte, men for all del – vi stortrives likevel med å fiske ørret på historisk grunn.

Før lunsj var det lite overflateaktivitet. En og annen Mayfly dukket opp, men langt fra mange nok til å sette fart i ørretene. Jeg klarte riktignok å lure en av dem til overflaten, men flua slapp etter noen sekunders plasking. I løpet av ettermiddagen startet klekkingene for alvor, og med det stadig økende antallet døgnfluer, vaket ørretene mer og mer. Fra klokka 17 og utover hadde vi noen fine opplevelser! Lett var det imidlertid ikke. Jeg tok fire ørreter, den største på 1,2 kilo, pluss en harr. Jan tok én ørret.

En veldig fin dag, som ble avsluttet med middag og full pubrunde i Stockbridge.

Kampen er over. Denne ørreten veide 1,2 kilo

Kampen er over. Denne ørreten veide 1,2 kilo

 

Categories: Døgnfluer, Utlandet, Ørretfiske | Leave a comment

Første laks på land

Holmfoss

Holmfoss i dag tidlig. Båtfiskeren dere kan skimte i rødt kjører laks.

Ved midnatt startet årets laksesesong i Numedalslågen. Som vanlig er det nedre del, altså strekningen fra munningen i Larvik til Holmfoss i Kvelde, som åpner ballet. Vi som fisker i Lardal må vente til 1. juni, men tradisjonelt er det lite action der før vi nærmer oss juli.

Og, den første laksen er allerede på land. Moro!

Da jeg kjørte ungene til skolen i dag tidlig var en av båtfiskerne i Holmfoss nemlig travelt opptatt med å kjøre en fisk. Vi tok oss tid til å se på, og etter noen minutter lå laksen i håven. Fra brua hvor vi sto var det umulig å se hvor stor den var, men jeg tipper det var en fisk på minst sju, åtte kilo.

Mon tro hvor mange flere laks som er eller blir tatt i løpet av dagen?

 

OPPDATERING (kl. 1200):

Laksen viste seg å veie over 13 kilo, den :) Her er en faksimile fra www.langsveien.no v/Roy Myrland:

www.langsveien.no

OPPDATERING (kl. 1700):

Den første innveide  laksen er bekreftet til 10,4 kilo. Usikker på om det er fisken som er omtalt over. I ettermiddag er det tatt minst én ny laks, anslagsvis 6 kilo. Hvor den ble tatt vet jeg ikke ennå.

Her er laksebørsen for Numedalslågen.

 

OPPDATERING (kl. 2200):

Laksen på 10,4 var den omtalte fisken i Holmfoss. Så, ikke 13+, men fortsatt en grom fisk. Det rapporteres også at det er tatt tre laks i Åbyfoss. Børsen er ikke oppdatert ennå, men det blir spennende å se hvor store de var.

Lyst til å fiske i Lågen i sommer? Kontakt Waterproof AS

Categories: Laksefiske | Leave a comment

Vrien vårlaks i Skottland

Med aprilturen til Ballindalloch-valdet i Spey er fiskesesongen 2014 endelig i gang. Men jammen var springerne vanskelige i år! Her er en rapport fra årets første laksejakt.

Balnellan Pool

Balnellan Pool

I likhet med hjemme i Norge, var det sol og rundt 20 deilige varmegrader da jeg og broder Terje varmet opp med pubbesøk og elvebefaring søndag 20. april. Skottland er jo ikke akkurat kjent for tropevarme og flott vær, så vi koste oss glugg ihjel. En passe temperert pint med Belhaven’s Best på benken utenfor Mash Tun i Aberlour kan virkelig anbefales. Ifølge BBC-meteorologene kunne vi dessuten forvente adskillig gråere himmel og enkelte regnbyger i uka som lå foran oss, men det er jo å foretrekke når man fisker laks.

Ved 18-tiden møter vi resten av “the party” på vanlig sted. Roy Darlington, Marcus Pemberton, Stewart Newell og Stephen Brueton har tilbrakt hele dagen på asfalten. De har kjørt helt fra Sør-England, slått følge med Chris Darlington på veien, og nå samles vi alle ved March Pool – den øverste hølen på Ballindalloch-valdet. Vannstanden er 1,8 fot, noe som er nesten perfekt. Noen dråper til gjør ikke noe, men dette er et bra utgangspunkt. Én laks viser seg, og ikke overraskende er stemningen veldig god. Vi har gledet oss til denne uka i hele vinter!

Scotland3

Roy Darlington, Chris Darlington, Marcus Pemberton, meg, Stewart Newell og Stephen Brueton ved March Pool. Foto: Terje Harangen

MANDAG morgen klokka 9 ruller en bil inn til Marionburgh House, som er vår faste base på Spey-turene. Frokosten er unnagjort og det er Ballindalloch-ghillie Steve Brand som kommer. Det er han som, forhåpentligvis, skal hjelpe oss med å lure en springer eller tre. Han forteller at forholdene nesten er optimale. Elva har steget en smule, den er to fot blank og klar. Det betyr at de fleste hølene fisker godt, kanskje med unntak av Junction hvor vi ønsker oss noe mindre vann.  Været er ok, med noen flere skyer enn dagen i forveien, men det er nok i overkant mye sol. Det får vi imidlertid gjort lite med.

Vi setter oss i bilene og kjører ned til fiskehytta ved Boat Pool, hvor Steve rigger stenger og plukker fluer. Ballindalloch er et av valdene hvor laksefisket fremdeles drives på tradisjonelt vis. Det er ikke tilgjengelig på nett, man inviteres til å komme og fiske. Videre er det et knippe uskrevne regler man forventes å følge, som for eksempel at ghillien gjør utstyret klart ved ankomst. Og er Steve tilstede når man beveger seg fra a til b, bærer han fiskestengene. Litt uvant for en nordmann, kanskje, men jeg må innrømme jeg har litt sans for disse tradisjonene.

Steve Brand

Terje og jeg tildeles Junction Pool før lunsj. Ikke meg imot! Junction har fått navnet sitt fordi det er der River Avon, den viktigste sideelven i Spey-systemet, renner inn i Spey. Mang en laks er tatt nettopp der, og hølen er slik utformet at du forventer et tungt drag på hvert eneste kast. Men, laksefiske er laksefiske, og selv om Terje og jeg dekker hver tenkelig og utenkelig krik og krok, merker vi ikke noe. Ei heller ser vi laks. Da vi møtes til lunsj i fiskehytta ved 13-tiden, får vi imidlertid oppløftende nyheter. Det er observert fisk og et par av gutta fikk pulsen opp i marsjfart da noe røsket tak i fluene. Dog spyttet det vi antar var laks fornuftig nok krokene raskt ut igjen.

Etter lunsj rulleres vi, og jeg må innrømme jeg forventet at noen skulle lande fisk. Roy var nærmest, da han kroket en kubbe på Prins Charles favorittsted: The Gateway. Der er hemmeligheten å få lurt flua ned i ei kløft som er fire, fem meter dyp,  og hvor det ofte samles fisk. Han lyktes åpenbart, men etter et par minutters stillingskrig kom flua opp som et prosjektil. Ja, ja – moro lell. Vi avslutter tidlig, for vi er invitert til slottet på drinker. Der serveres vi en 30 år gammel Cragganmore, fra slottets egne fat. Fargen var så mørk, så mørk og smaken var himmelsk. Nesten verdt turen alene! Vi fikk dessuten en statusrapport om arbeidet med å bygge et nytt destilleri på eiendommen. Planen er å produsere en Ballindalloch single malt, vi meldte oss alle som prøvesmakere.

Ballindalloch Castle

Ballindalloch Castle

TIRSDAG og ONSDAG blir to frustrerende dager. At det er laks på gang er det ingen tvil om, for de viser seg på nesten hele valdet. Særlig i hølene Balnellan og March kommer stadig rygger til syne. Problemet er imidlertid at de raser opp elva i et forrykende tempo. Det milde været har satt fart i snøsmeltingen, vannstanden øker sakte, men sikkert, og det er dårlige nyheter for laksefiskerne. Rapportene fra valdene både oppstrøms og nedstrøms Ballindalloch er like nedslående lesning. Fiskene er lite interessert i fluene de møter på sin vei, og med noen veldig få unntak er det umulig å komme i kontakt med dem. Trøsten er at vi bare er halvveis i fiskeuka. Laksefiske handler om å være tålmodig, veldig tålmodig, og om ikke å miste motivasjonen.

Dog kan det være lettere sagt enn gjort. Årets Spey-tur er den fjerde i rekken for mitt vedkommende, men fremdeles har verken jeg eller Terje klart å lande en springer. Vi har begge vært i kontakt med dem, iallefall i noen sekunder, men enn så lenge har det blitt med det. Så jeg har mine stunder hvor laksefiske virker som det mest meningsløse et noenlunde oppegående menneske kan drive med. Men så minner jeg meg selv om hvorfor jeg likevel gleder meg hele vinteren til disse turene: Det fantastiske stedet og én uke sammen med et knippe veldig gode venner. Skottland-turene handler nemlig om langt mer enn bare å fiske. Det handler om god mat og ditto drikke, quiz-kvelder, hyggelig og morsomt selskap, vakker natur og andre flotte opplevelser. Det er pakka som er viktig. Visst hadde det vært moro å lure en laks, men det er en ren bonus.

Onsdag kveld aner vi håp, da jeg og Roy – som jeg fisket sammen med – ser masse fisk i March. Vi får ikke noe, men det er tydeligvis en del laks på vei. I morra, kanskje…

Roy Darlington

Roy Darlington

TORSDAG får vi omsider bonusen. Morgenfisket forløper riktignok uten action. Været er lovende, med et grått skydekke og ikke allverdens vind. Nettene er kalde, men på dagen øker temperaturen raskt til akseptable 10, 11 grader i lufta. Elva er også i ferd med å bli noe varmere, hvilket jo er gode nyheter. Har laksen lest de samme bøkene som oss, vet den at den nå kan ta det litt roligere…ja, kanskje til og med stoppe opp i en passende høl og slappe av litt.

Jeg og Terje har nå fisket oss gjennom stort sett alle hølene nå, flere av dem fra begge sider. La oss begynne på toppen og fortsette nedstrøms: Vi har kastet oss ned flotte March, det samme gjelder Rousarie – min favoritt på Ballindalloch-valdet. Her er Spey relativt smal, den går tungt og dypt. Digre steiner ligger som perler på en snor i ei dyp renne, og det er nesten ubegripelig at ingen har lurt en laks der ennå. Så kommer Ayon, før brede, mektige Balnellan følger. Her er det forresten ikke uvanlig å se pen brunørret ta March Browns og andre døgnfluer, når de klekker. Slikt gleder en fluefisker som i bunn og grunn er ørretfisker. Men det er en annen historie. Balnellan sklir over i et kort strykparti, deretter formes Junction Pool, som munner ut i Gateway, Rock og Boat Pool. Så, lengst ned, ligger Blackwater. Det er en høl som kun fisker på lite vann, og jeg har fremdeles til gode å forsøke lykken der.

Marcus med sin 11 pund store fisk. Velfortjent!

Marcus med sin 11 pund store fisk. Velfortjent!

Etter lunsj er vi tilbake i Junction. Etter å ha knust Terje i stein-saks-papir, begynner jeg på toppen, mens han starter 50 meter lenger ned. Vi har knapt kommet i gang før Marcus og Chris kommer tuslende på den andre siden. Gliset til Marcus er ikke til å ta feil av… Han er i litt for godt humør til å være fiskeløs på fjerde dagen. Og ganske riktig: Til vår store begeistring poserer han med en blank, feit Spey-laks. Den viser seg å veie ganske nøyaktig 11 pund, og tok en relativt stor Cascade på Balnellan. Marcus forteller senere at han og ghillie Steve så fisken komme inn i hølen. Han vadet seg i posisjon og kastet, hvem som ble mest overrasket da laksen tok kan man jo lure på :) Chris var også på plass og forteller at kampen gikk rolig for seg. Fisken oppførte seg pent og skled etter ti minutters tid inn i håven. Velfortjent, Marcus!

Det er rart hvordan én fisk kan løfte hele gruppa. Før middag den kvelden sprettes Champagnen på Marionburgh House, og stemningen utover i de små timer er upåklagelig. Vi har alle tatt med oss en flaske whisky til baren, og vi koser oss stort foran peisen. At morgenen etter nok blir ekstra tung får vi heller tåle.

Tid for Champagne på Marionburgh :)

Tid for Champagne på Marionburgh :)

FREDAG og LØRDAG fortsetter slik uka begynte, dessverre.  Elva synker til 1,9 fot, før den igjen begynner å stige. Været lørdag, som er siste fiskedag, er helt magisk. Det er grått, regn i lufta, men likevel lyst og da vi kommer ned til elva ligger det en trollsk dis over dalen. Været er rett og slett akkurat som man ønsker det, men hva hjelper vel det når laksen er fullstendig uinteressert. Ved ett tilfelle kaster jeg faktisk på en fisk jeg ser i det klare vannet. Av og til flasher den den brede, blanke siden, kanskje fordi den er opptatt med å skrape av seg lus eller krangler med en annen laks. Jeg vet flua stryker snuta på den, men fisken kunne ikke brydd seg mindre. Den reagerer overhodet ikke. Spennende var det iallefall.

Uka i Spey går så altfor fort. Plutselig er turen man har sett fram til hele vinteren over, og tiden er inne for å pakke og sette kursen hjemover. Da er det imidlertid deilig å tenke på at her i Norge ligger en hel sesong foran oss. For min del innebærer det fiske i “min” elv, Numedalslågen, og senere i Lærdal. Så, jeg får heller lure en laks på hjemmebane isteden :) Skitt fiske, alle sammen.

En vakker aprilkveld ved Spey.

En vakker aprilkveld ved Spey

Categories: Laksefiske, Utlandet | 2 Comments