Vestlandets perler

Magisk vestlandsnatt

Norge er velsignet med en rekke flotte sjøørret- og lakseelver. Noen er berømte og ettertraktede. Andre er mindre kjente og man kan slippe til for en billigere penge. I sommer har jeg besøkt flere av disse elvene. Jeg har lyst til å dele noen korte rapporter og bilder med dere, forhåpentligvis til glede og inspirasjon nå på tampen av sesongen. 

“Muren”, Aurlandselvi

Aurlandselvi er kjent for sine digre sjøørreter. Som mange andre vassdrag i landet, er kan heller ikke denne elva varte opp med “gamledagers” fiske, men Aurlandselvi kan fremdeles by på store fiskeopplevelser. Vi fisket noen dager på to ulike vald på den nesten 7 kilometer lange strekningen fra sjøen og opp til Vassbygdevatnet. Selv om ikke oppgangen var allverdens å skryte av da vi var der, ble det landet flere flotte sjøørreter fra drøye to til 6,5 kilo. Forholdene var ikke spesielt gode for tørrfluefiske på dagtid, som ble introdusert av britiske sportsfiskere i denne og andre vestlandselver tidlig på 1900-tallet. Vi forsøkte, riktignok, men det ble med forsøkene.

Terje med en Aurland-sjøørret på 3,2 kilo, tatt på en Peter Ross #8

Uttellingen kom først med klassiske våtfluer som Peter Ross, fisket rett under overflaten i det lyset forsvant om kvelden og i det lyset kom tilbake tidlig på morgenen. Det er utrolig spennende å fiske seg ned disse hølene, sakte og forsiktig, og vente på at en av de store plutselig tar flua. Av og til smeller det skikkelig, av og til bare suger de seg på flua. Men fighten er uansett heftig og uforutsigbar, og sjøørretene i Aurlandselvi tar gjerne fiskeren med både en og to høler nedstrøms, før de kaster inn håndkleet. Og skulle du, som meg, reise hjem uten å ha kommet i kontakt med en av elvas giganter, gjør det ingenting. Å fiske i slike usedvanlig vakre omgivelser, er et privilegium!  

Peter Ross

Surna har virkelig levert varene de siste årene. 2020-sesongen var ikke noe unntak, og det er mange som kan se tilbake på store fiskeopplevelser i denne flotte nordmørselva. Jeg, kamerat Øystein og sønnen hans, Martin, tilbrakte noen dager ved og i Pellhølen, samt en liten avstikker oppstrøms til Galthølen – en del av Gulla/Mauset-valdet. Vi kom på tampen av et løft i vannstanden, og det viste seg noe noe fisk her og der. Lette å overliste var de imidlertid ikke, men man får som regel lønn for strevet om man ikke gir opp. Øystein var den første som lyktes, da han tok en smålaks i det roligflytende bassenget mot nakken av Pellhølen. Senere ble det et par sjøørreter også. 

Øystein fisker Pellhølen i Surna

Selv hadde jeg skikkelig trua i det øvre, noe raskere partiet av Pellhølen. Bunnen virker relativt flat og monoton, men det ligger noen spennende steiner der. I tillegg er det et par små terskler, som også må være gode ta-plasser. Første kveld forløp uten noe spennende å melde, men tidlig neste morgen tok det bare en times tid, før en laks røsket tak i flua. Ingen kjempe, det heller, men det er alltid godt å lande den første fisken. Skuldrene faller liksom på plass og man fisker videre med en deilig ro og selvtillit. Likevel løsnet det aldri skikkelig. Tvert imot, egentlig… Vannet sank sakte, men ganske så sikkert, og fisket opplevdes bare enda vanskeligere. Et par små sjørreter ble det riktignok, men ingen flere laks. Hadde så vidt tak i en i Pellhølen på tampen av turen, og løftet en stor fisk i Galthølen, men det var det. Dog er det jo aldri feil å være på tur! 

Surna-laks, tatt en tidlig morgen-stund

Lærdalselvi trenger ingen nærmere presentasjon. Hvert år er vi så heldige å fiske Stødno, den nederste strekningen i “the Queen of Rivers”, tidlig i august. Etter de fine opplevelsene i Aurlandselvi tidligere på sommeren, var det sjøørretfisket som lokket mest.  Kraftig regn i forkant av at vi kom, betød imidlertid at elva gikk uvanlig stor og kraftig – noe som krevde at man både var forsiktig og tenkte alternativt, med tanke på hvor fisken befinner seg.  Det gjør alltid vondt å stå opp grytidlig. Men du verden så fint det er når man først har kommet seg i vaderne og er på plass på bredden – vel vitende om at elva har fått noen timers hvile og ny fisk etter all sannsynlighet har kommet opp i hølene i løpet av natta. Jeg har lyst til å dele et lite utdrag fra dagboka, fra en spesielt flott morgen:

Tradisjoner ved Surna

Månen hadde så vidt maktet å krabbe over de mektige fjelltoppene og sørget for at jeg ikke trang hodelykten, der jeg ruslet opp til hølen jeg skulle fiske. Klokka 0330 er jeg klar.  Fortommen er sjekket og funnet i orden. De store, feite og sterke i sjøørretene i Lærdal mener alvor. Første kast. Kun et par stanglengder med snøre. Sjøørretene står ofte tett på land på denne tiden av døgnet. Det er ikke uvanlig at de tar i det flua blir hengende livløst, rett nedstrøms fiskeren – bare centimeter fra land. Å være forsiktig, er avgjørende. Flue, en svart lurvetusse, forsvinner i vannet. Jeg skimter lina – og venter på hogget. Det lar vente på seg. Sakte, men sikkert fisker jeg meg nedover hølen. Mender oppstrøms, slik at flua henger i strømmen, og gir den ekstra liv med små rykk. En god meter fra land, suger plutselig en sjøørret seg på. Det tunge draget i snøret er ikke til å ta feil av.

Lærdal. Vakrere blir det ikke.

Pulsen øker og fisken forsvinner ut i hovedstrømmen. Det er sterk, utrolig sterk, slik sjøørretene er. Fiskene kan varte opp med krokodille-rulling i overflaten og eksplosive utras, men ikke denne. Tvert imot oppfører den seg uvanlig pent. Men jammen byr den på kamp! 2,5 kilo og 58 centimeter lang. Ingen gigant. Jeg beholder fisken – den skal grilles når jeg kommer vel hjem. Det er tid for en pause der inne på bredden. Tid for å ta inn øyeblikket. Kjenne på hvor heldige vi er, vi som fisker med flue. Tid for å nyte den stadig lysere morgenen. Betrakte naturen som våkner til liv, etter en kort vestlandsnatt. 

Sjøørret på 2,5 kg. Perfekt for grillen!

Categories: Foredrag, Laksefiske, Sjøørretfiske, Stemninger | Leave a comment

Fyll og laksefiske

Jeg var egentlig ferdig med hendelsen. Trodde jeg. Men jo mer jeg reflekterte over hva som hendte – og hva som kunne ha skjedd – jo mer forbanna ble jeg. Så forbanna at jeg har lyst til å dele opplevelsen, forhåpentligvis til skrekk og advarsel. 

Hendelsen jeg snakker om, fant sted ved en kjent lakseelv. Det er ikke lenge siden – og jeg var invitert dit for en prat om laksefiskets små og store finurligheter – og et kast eller tre, om jeg følte for det. Tilfeldighetene ville det til at det passet å tilbringe litt tid ved elva, så jeg pakket stanga og øvrig stæsj – og kjørte fra Sandefjord til avtalt sted. So far, so good. 

Vel framme møter jeg et knippe blide laksefiskere. De har fisket siden dagen i forveien og har tatt fire laks i den flomstore elva. Elva går nemlig stor, jeg tipper 260 til 280 kubikk, noe som er MYE vann, men den er på vei ned. Selv om strømmen er sterk, betyr en synkende elv gjerne et godt fiske. 

Snart oppdager gjengen at én person i følget er borte. Det letes, men han er og blir som sunket i jorda. Sover han? Nei, hytta er tom. Det samme er bobilen som er parkert på et nærliggende jorde. Gikk han for å fiske? Foreløpig er stemningen rolig, men en kompis av vedkommende og jeg bestemmer oss for å sjekke langs elva. Det sies nemlig at alkoholinntaket har vært betydelig. Vi følger en sti langs elva, undersøker alle naturlige steder å gå ned til bredden, men den voksne mannen er og blir forsvunnet. 

Så, da vi nærmer oss grensen på valdet, finner vi fiskestanga hans. Den står midt i stien, lent opp mot et tre. Snøret henger slakt og ved siden av stanga ligger en tom ølboks. Hva faen? Jeg kjenner en uggen følelse i magen, men vi fortsetter å lete. Enda grundigere. Jeg går opp til hølen oppstrøms valdet gutta fisker, men vedkommende er ikke der heller. Vel tilbake ved stedet der stanga står, bestemmer jeg meg for at hvis han ikke dukker opp på turen tilbake, trykker jeg på den store knappen. Jeg nevner det for kompisen og han er enig. 

Den store knappen betyr altså politi, helse, brann, muligens helikopter og frivillige fra Røde Kors og Sivilforsvaret. 

Vi går tilbake samme vei som vi kom. Sjekker de samme naturlige nedfartene enda en gang. Og så, ved en ren tilfeldighet, ser jeg et parti med gress som ligger en anelse på siden. Vendt ned mot elva. Litt unaturlig i det flotte sommerværet. Jeg går ned, og finner en tom ølboks til. Ikke før jeg har spurt kompisen om vedkommende drikker IPA, snur jeg meg og ser ham. I vannet. I noe som likner en fosterstilling, ligger han med vann fra magen og ned, mens han holder seg fast i noe buskas på bredden. 

Han ligger her, roper jeg til kompisen. Han styrter til, vi får tak i ham, får ham på beina og drar fiskeren opp. Våte og svette, alle mann. Der og da var vi bare lettet. 

Hva som egentlig har skjedd vet ikke jeg. Men jeg vet at vedkommende var bevisst, at det lå en så godt som tom spritflaske på bredden og han var drita full. En fullstendig idiotisk og uansvarlig oppførsel! Jeg fikk forståelsen at vedkommende mente han hadde kontroll, men makan til sprøyt… Elva gikk flomstor og han skal være glad han lever. Det er ikke noe mer å diskutere. 

Fyll og laksefiske hører ikke sammen. Fyll og nærhet til vann hører ikke sammen. En ting er hva vedkommende selv risikerte – en annen ting er hva han hadde utsatt familie, venner og samfunnet for, hvis det hadde gått noen minutter til, uten at vi tilfeldigvis fant ham. I verste fall hadde det vært takk og farvel.

Men jeg synes også det er ille at dersom vi hadde ringt etter hjelp, hadde store beredskapsressurser blitt satt inn i en leteaksjon. Det har en betydelig kostnadsside. Ikke bare økonomisk, men hva om noen andre – som ikke oppførte seg som idioter – hadde trengt hjelp samtidig? Har han reflektert over det, mon tro? 

Jeg har fortalt vedkommende at det var godt det gikk bra. Senere at jeg kom til å skrive dette innlegget. For han er ikke den første jeg møter som grunnet for mye alkohol utsetter seg selv – og andre – for betydelig fare langs lakseelvene våre. Han har beklaget. Fint det. Men poenget er at fiskekort-selgerne burde utestenge slike personer for x antall år, dersom de får rapporter om og kan dokumentere slik oppførsel. Akkurat som det får konsekvenser om vi setter oss bak rattet i fylla. Men det er vel for mye å håpe på? 

Jeg har ikke statistikken i hodet, men så langt i år har det druknet iallfall to laksefiskere. Årsakene til disse konkrete tilfellene vet jeg ikke. Men jeg har sett for mye fyll langs norske lakseelver. Jeg snakker altså ikke om å ta seg en øl eller to, et glass vin eller en laksedram – men fyll. Kan vi ikke bare ta litt ansvar, alle sammen, og ikke utsette verken oss selv eller andre for dette tullet her?

Vi har jaggu nok å bekymre oss for som det er. Skitt fiske – og tenk sikkerhet. 

Categories: Laksefiske | Leave a comment

Vanvittig laksefight!

Endelig min! (Foto: Terje Harangen)

Jeg har egentlig blitt for gammal til å følge etter laks ned stryk og skråninger, rundt trær (!) og over glatte svaberg. Men SÅÅÅÅÅ moro når det går bra! Spinnvill 6,2-kilos som gikk ut fossen på Rien vest – med en snart 45 år gammel byråkrat på slep. Mot alle odds trakk jeg det lengste strået. Lykke! Stor takk til bror Terje for perfekt håving!

Categories: Laksefiske | Leave a comment

Classic tackle, beautiful fish

Perfection

Every now and then, I go classic!  

I do collect vintage fishing tackle, but not only for display. Last week I took my 8 ft Hardy “C.C. de France” cane rod and a Perfect reel dating from the 1930s, on a fishing trip to a small lake, about an hours drive from where I live. It was a beautiful afternoon, warm and quiet. The fish rose to whatever they could find on the surface – both olives, ants and beetles seemed to go down well. Before I left just before 8 pm in the evening, I had landed four good fish – the two better ones weighing almost 3 lbs and close to 2 lbs respectively. Great fun – and the vintage duo performed extremely well, despite my initial casting f… ups :) 

Good fun

Categories: English, Ørretfiske | Leave a comment

Laksepremiere

Storåna, Ryfylke

2020 blir jo et litt annerledes fiskeår, grunnet korona-pandemien og alle restriksjonene som følger i kjølvannet av den. For min del måtte planlagte turer reiser til Skottland og Sverige avlyses, men det åpner jo mulighetene til å bli enda bedre kjent i Norge. 

Så, da passet det godt at jeg fikk en invitasjon til å være med en gjeng trivelige sportsfiskere til Rogaland og sesongåpningen i Årgårdselva – eller Storåna, om du vil.Dessverre var det lite vann, men en og annen fisk ble tatt likevel i løpet av de vel to dagene vi boltret oss på valdet Linjer, som ligger rett oppstrøms Riksvei 13-brua over elva. Bortsett fra et lite røsk i flua, var det lite spennende å rapportere om for egen del, men et par av gutta fikk hver sin flotte, blanke vårlaks på ganske nøyaktig 6 kilo. Den ene tatt på flue, den andre på sluk. 

Årgårdselva er en middels stor elv og med stor grad av motfiske kan den bli i trangeste laget. Men du verden så flott elva er og det som gjør den ekstra attraktiv, er naturligvis at den åpner allerede 20. mai. Informasjon om fiske der finner du på Elveguiden.no 

Nydelig “springer” på 6 kilo

Categories: Laksefiske | Leave a comment

Fluefiskeriets Anvendelse i ny utgave

Gammel klassiker i ny drakt

Jeg hadde gleden av å skrive etterordet til Jan Arhaugs nyutgivelse av “Fluefiskeriets Anvendelse i Norge” – som nå er tilgjengelig og kan kjøpes hos www.matei.no. Boka, som er skrevet av Robert Dalton Hutchinson, kom opprinnelig ut i 1839 og var Norges første bok sportsfiske. Hutchinson, opprinnelig fra Leith i Skottland, bodde i Buskerud og fisket i Drammenselva i mange år. Han ligger i dag gravlagt på Bragernes kirkegård i Drammen. 

“En bauta i norsk sportsfiskelitteratur”, skriver jeg i etterordet.

Categories: Laksefiske, Litteratur | Leave a comment

Stay safe. We’ll return!

Ballindalloch Castle

Fishermen are privileged. We get to see beautiful places, meet wonderful people and, every now and then, our efforts with rod and line are rewarded.

This spring, everything is different. Something we can’t see, hear or smell, has changed our world. We can’t travel, we can’t meet and we can’t pursue our favorite sport. All due to a virus. 

I’ve just had to cancel the highlight of my flyfishing season: My annual week fishing the wonderful Ballindalloch beat on the Spey, accompanied by great chums from both sides of the North Sea. If you have ever visited this estate, located between Aberlour and Grantown, you know what a gem it is. If you have been fortunate enough to fish their beat on this famous river – including the extraordinary Junction Pool – you know their water is second to none in the salmon fishing world. So, calling my week off, just a month before I was supposed to go, breaks my heart. Ballindalloch has become a home away from home. 

At the same time, it was the right thing to do. We all need to do our bit, in fighting this virus. It is not about you and me now – it is about us. We can and we must handle this situation together. That is the only way. 

A perfect Spey springer

All of you have a Ballindalloch somerwhere. A home away from home. A place you can’t imagine a fishing season without visiting. Yet, that may be out of reach for a while. Because all of us will have to change your plans this spring. Maybe even this summer and, if the worst case scenarios are correct,  this autumn, too.  

We’ve got some rough times ahead of us, but hey – we’ve been through rough times before. I will return to Ballindalloch, and the other near and far places I love, as soon as I can. As soon as it is safe. Safe for everyone. As should you, to your Ballindalloch, in order to support them and to recharge your batteries. Piscator non solum Piscatur!

Oh, another thing: I just noticed that a few salmon fisheries in Scotland are now closing…until further notice. I suspect more will have to follow, also in this country when our season begins. But who knows…maybe, at least, it is good news for the wild salmon? 

 

Stay safe. We’ll return!

Categories: English, Laksefiske | Leave a comment