An enjoyable Farlows evening

Farlows – established in 1840

 

This week, I had the great privilege of doing a talk at London’s legendary Farlows store.

My talk focused on the British angling pioneers that came to fish Norway’s salmon rivers in the 19th and early 20th Century. A truly remarkable chapter in our common angling history. Just as with sports such as mountaineering and hunting, the gentle art of angling was introduced to Norway by British aristocrats. Officers, diplomats, politicians and well-to-do gentlemen were all enthralled by the wild, beautiful and unspoilt country and for a salmon angler Norway, with all her rivers, was a dream come true.

Sharing a fascinating history

Hundreds of travel books were published and, filled with exciting essays, lovely sketches and photographs, they tempted increasing numbers of tourists to visit. By the 1860s to 1870s, Norway was experiencing what can only be described as the early days of mass tourism, a growing business that led to major changes in Norway’s infrastructure, economy and, in the long term, whole way of life.

I’d like to thank the Farlows team for the invitation and for organizing a very pleasant evening. Let me also take this opportunity to thank everyone who attended the talk and for the good discussions that followed.

An enjoyable evening

 

Categories: English, Foredrag, Utlandet | Leave a comment

Spennende dager i Søråa

Tidlig morgen i Søråa

Morgenstemning i Søråa

Jeg har med skam å melde aldri fisket laks i Trøndelag – før årets reise til Høylandet og Søråa. Det ble, skulle det vise seg, en svært positiv opplevelse og planene om å returnere i 2018 er allerede lagt. Her er en rapport fra turen – som kanskje gir inspirasjon til å tenke nytt kommende laksesesong?

Vekkerklokka ringer tidlig. Det er 17. august og prime time i min lokale elv, Lågen. I dag, derimot, går turen adskillig lenger. Sammen med en tidligere kollega, Øystein, skal jeg prøve lykken i Trøndelag. Valget falt på Søråa, en liten elv i Namsen-vassdraget. Egentlig litt tilfeldig, for jeg hadde knapt hørt om elva, inntil jeg oppdaget en blogg signert en gjeng fluefiskere i Drammen. Bilder og ord viste med all tydelighet at selv om Søråa er relativt beskjeden i størrelse, huser den mye og stor laks. Hølene var mange og varierte, og – så vidt jeg forsto – lønte det seg ofte å hente fram indianeren i seg. Snike og kaste. Kaste og snike. For øvrig noe mange laksefiskere med fordel kan gjøre også i landets mange store elver. Jeg syntes dette hørtes spennende ut, og booket tre dagers fiske på Raaum gårds 2,5 kilometer lange vald.

Campen på Raaum gårds vald ligger bare noen meter fra elva

Campen ligger bare noen meter fra elva

Vi har bestemt oss for å haike med Widerøe til Værnes, leie bil der og kjøre opp til Høylandet. Turen går smertefritt, og etter å ha desinfisert vadere, stenger og annet utstyr på YX-stasjonen på Høylandet, svinger vi i 16-tiden inn på tunet til Maren og Kay – vertskapet på Raaum gård. Der serveres vi kaffe, før vi kjører ned på campen hvor vi skal bo de neste dagene. En liten, enkel brakke med fire sengeplasser, uten strøm og innlagt vann. Utedassen er akkurat passe skjev, og skulle vi bli kalde, kan vi fyre opp i grillhytta som også står på campen. Standarden er med andre ord enkel, men med en primus, samt vann og ved fra gården, har vi alt vi trenger. Og, best av alt, det er bare 50 meter ned til elva! Hva er vel bedre enn å våkne og sovne til bruset fra rennende vann?

Etter middag kommer Kay ned med et par flasker med gårdens eget øl. Han tar oss dessuten med på en runde til de ulike hølene, peker og forklarer. Det er mye vann, om lag 45 kubikk, men elva faller sakte, men sikkert. – Kommer den ned mot 30 kubikk er det perfekt, forteller Kay. Vi ser både sjøørret og laks, gjør noen kast her og der, men det blir med forsøkene. Jeg har riktignok et lite drag i flua, men fisken sitter ikke. Men det lover jo godt! Ved 22-tiden begynner det å mørkne, og vi tråkker i hælene på Kay, som leder oss ut av skogen og bort til campen. Bålet tennes, inntrykk fordøyes og soveposene inntas. Vi er klare!

Hjælkdalen - den mest produktive hølen på Raaum-valdet.

Hjælkdalen – den mest produktive hølen på Raaum-valdet

Neste morgen er vi tidlig på beina. Jeg har alltid likt å fiske laks på morgenen. Den første turen ned hølen, i det lyset kommer, er magisk. Elva har fått noen timers hvile og ny laks har kanskje dukket opp i løpet av natten. Man forventer at det smeller når som helst. Mens Øystein starter i Arnes kulp, tusler jeg ned til Beshøla. Det tar ikke mange kastene før det røskes brutalt i flua. I løpet av sekunder øker snellas turtall fra null til…mye…før det plutselig blir stille. Flua, en relativt stor Red Frances, slapp. Synd, men jeg føler meg rimelig sikker på at det er mer action i vente snart. Først er det imidlertid tid for en kaffekopp på bredden.

Hos Øystein er skjer det lite, men en hoppende, blank laks i tre, fire kilos-klassen holder motivasjonen hans oppe. Jeg tar en ny runde i Beshøla, og jammen smeller det ikke på nytt! Denne gangen sitter fisken, og den er rimelig forbanna! Ganske snart forstår jeg at det ikke er noen stor kar, men det er jo moro likevel. Med god hjelp av strømmen gjør den et tappert utras, men med 0,40-spiss og en krok som sitter godt, er den sjanseløs. En sjøørret på 1,2 kilo sklir inn i håven og kveldens middag er sikret. Senere lurer jeg en sjøørret til, 1 kilo blank veide den, og i Arnes kulp faller en nygått laks på 1,2 for den samme Red Frances’en. Ikke verst før lunsj!

Arnes kulp

Arnes kulp

Etter lunsj rusler vi opp til et sted vi hadde lest om: Bjørka. Treet lener seg dovent over elva på motsatt bredd og i hølen rett under, står det gjerne laks. Stor laks, har vi blitt fortalt. Plassen virker giftig, selv på mye vann. Tunge bølger passerer under bjørka og ned mot et lite brekk. Vi aner konturene av flere lovende steiner, og nå er det Øysteins tur. Han fisker av hver kvadratcentimeter av området men sin egen Blue Charm, uten respons. Jeg sitter på benken og glaner, da snøret til Øystein plutselig stopper midt i sveip nummer 158 gjennom hølen. Vi kikker på hverandre, han nikker, smiler og løfter stanga. Ristingen er ikke til å ta feil av. Laks!

Fisken holder seg i området. Det er uten tvil en betydelig større laks enn den jeg landet, og bekreftelsen kommer da fisken ruller seg i overflaten. Stor og mørk er den, det er jo vanskelig å fastslå vekt basert på et lite glimt, men jeg tipper den veier fire, fem kilo. Øystein kommer seg opp på bredden og får rimelig kontroll på den. Den fortsetter å oppføre seg pent, og i pur optimisme gjør jeg klar håven. Men da skjer det… Like fort som laksen tok, er den borte. Spissen, viser det seg, røk tvert av. Den eneste forklaringen vi har er at den enten hadde en skade eller at fisken dro den rundt en stein. Synd, for det var en solid laks. Vi satser på den sitter neste gang!

Øystein kjører storlaks ved bjørka

Øystein kjører storlaks ved bjørka

Men den gang ei. Senere den ettermiddagen drar Øystein på en enda større laks, trolig +/- ti kilo. Under bjørka, denne også, men på en Rusty Rat-liknende flue, bundet på enkeltkrok. Fisken tauer rundt i hølen i noen minutter, før den spytter ut flua og en serie banneord gjaller over Høylandet. Høyst forståelig. Kvelden forløper uten nevneverdig action, og det er tid for middag. Grillen tennes, sjøørreten renses og fylles med godsaker, og sammen med kantarellene vi fant i skogkanten på vei ned til elva, blir den et aldeles praktfullt måltid! Vi er, som jeg skrev i et innlegg på facebook, privilegerte. Bedre kan vi rett og slett ikke ha det.

Allerede i 6-tiden neste morgen er jeg på beina. Planen i dag er å utforske hølene vi ikke fisket i går, men jeg rekker noen kast i Arnes kulp og Beshøla før frokost. Sistnevnte later til å være full av ganske aggressive sjøørreter, for det hogger stadig i flua – en svart og oransje tube. Med unntak av en tass på rundt kiloen, som ble satt pent tilbake, vil riktignok ingen av dem bli med inn. Da jeg flytter meg til kulpen oppkalt etter danske Arne, blir det snart litt fleks i stanga. Nede på brekket stopper flua brått, og denne ganger sitter den. Akkurat som i går er heller ikke denne fisken interessert i å forlate hølen, og snart ligger en ny blank smålaks i håven.

DSC_2628

Blank og fin smålaks

Ved bjørka fortsetter laksene å vise seg. I hovedsak store fisker som har stått på elva en stund, men vi ser også en og annen nygått fisk. Dette er Øysteins jaktmark nå, og han står virkelig på for å komme i kontakt med en av gutta nede i dypet. Men laksefiske kan være en frustrerende business, og etter to solide økter både før og etter frokost, tar vi en pause fra kastingen og stikker på shopping på Coop’en nede i sentrum. Vi stopper dessuten på gården, hvor vi skravler litt med Kay og treffer Ole og Marco, som fisker Kjøglum-valdet rett nedstrøms oss. De har tatt flere pene laks, blant annet en kjempe på 13 kilo. Moro!

Elva er fremdeles på vei ned, men det går sakte. Dessuten er det meldt regn snart og slår det til, når vi nok ikke de magiske 30 kubikk. Ettermiddagen og kvelden blir rolig, vi ser knapt fisk og de som lurer bak steiner og i stryk, refuserer enhver flue vi serverer. Vi gjør oss blant annet kjent i hølen i Hjælkdalen, som er valdets beste. Men ikke en gang en lekende og lekker Sunray i det mørket faller på, funker… Det som imidlertid funker, er ølet til Kay. Vel tilbake i campen kommer regnet, og da bærer det inn i grillhytta for litt varme, noe godt å drikke og masse skitpreik.

Lykke!

Lykke!

Tiden går fort. Siste morgen i Søråa, regnet bøtter ned og mens Øystein fortsetter jakten på monsterne under bjørka, tar jeg turen ned til Hjælkdalen. Vi så et par kubber ute i strømmen i går, og jeg har lyst til å sjekke om de er hakket mer bitevillige i dag.  Vel framme setter jeg meg ned på bredden og speider etter liv. Men bortsett fra en liten sjøørret som driver med luftakrobatikk i ei bakevje på andre siden, er det stille. Regnet øker i intensitet, og jeg må innrømme det er så som så med trua. Men prøve skal vi naturligvis.

I enden av fortommen dingler en stor, fargerik tube. Jeg går bort til vannkanten, akkurat der elva er på sitt aller smaleste, løsner flua slik at den faller ned i vannet og begynner å dra ut line. Da, som lyn fra klar himmel, rykker det plutselig voldsomt i flua. Fisken sto bare et par, tre meter nedstrøms, og veldig tett på land. Den er tung, åpenbart en god laks, og etter en liten stillingskrig sklir ut i den kraftige strømmen. Men ikke uventet trekker fisken det lengste strået. Krokingen var ikke akkurat optimal, og jeg aner uråd når laksen begynner å riste kraftig på hodet. Flua slipper brått, og kubben nede i dypet er fri. Jeg så den aldri, men etter oppførselen å dømme kan det fort ha vært en svært pen laks. Ja ja, det var moro så lenge det varte.

Beshøla

Beshøla. Nøkkelen her er å legge flua over i blankvannet på motsatt side

 

Det er på tide å reise hjem. Søråa leverte varene, og både Øystein og jeg gleder oss allerede til å reise tilbake til Høylandet neste år. Det er definitivt ikke størrelsen det kommer an på, og har du lyst til å forsøke noe nytt neste sesong, anbefaler jeg gjerne et besøk hos Maren og Kay på Raaum gård – om det er ledige fiskekort, da…

Normalt holder det med en enhåndsstang i Søråa, men når vannet er så høyt som det var under besøket vårt, er en liten tohånds greit å ha i tillegg. Særlig av hensyn til fisk som skal settes tilbake. En 12’6 var perfekt! I år er det en kvote på to laks per døgn i Søråa og Namsen-vassdraget forøvrig. Tar man sine to laks, skal fisket opphøre resten av døgnet. Fisk på under 1,5 kilo teller imidlertid ikke på kvoten. Merk at det kommer en avgift på fisk man avliver, 20 eller 30 kroner per kilo for henholdsvis sjøørret og laks. Jeg vil tro at de samme begrensningene vil gjelde også neste sesong.

Mer om Raaum gård og valdet deres i Søråa finnes her: https://raaum-gaard.no/fiske/. Maren og Kay har også en facebook-side du kan følge. Fangstene i hele Namsenvassdraget, inkludert Søråa, registreres her: https://namsenvassdraget.no/lakseborsen/  Skitt fiske, alle sammen :)

Søråa leverte varene

Søråa leverte varene

 

 

Categories: Laksefiske, Stemninger | Leave a comment

Prøv i dypet

Fisk dypt

Jeg har skrevet om det før, men det er verdt å gjenta: Er laksen i det vriene hjørnet, forsøk å fisk dypt og gjerne med en stor flue. Liten vannføring er aboslutt ingen hindring! Kombinasjonen tung synkefortom og diger Red Frances har funket som bare det for meg, både i Dee – som jeg allerede har skrevet om – , Spey og i elvene hjemme i Norge.

I kveld ga metoden resultat igjen, denne gangen i Numedalslågen. Det tok bare fem, seks kast på brekket på Rien, før en laks kastet seg over flua. Den veide 2,2 kilo, var blank og feit. En perfekt middagsfisk, med andre ord. Så, verdt å prøve – selv om du nødvendigvis vil sette deg fast av og til. Men da vet du at du fisker dypt nok :)

Categories: Laksefiske | Leave a comment

Endelig lågalaks

20245603_1781549661861302_1117984286312134052_nEndelig er røyklaksen i (fryse)boks! Sesongen i Numedalslågen har så langt vært preget av “stang ut”-tendenser, iallefall for min dek, med flom og fisk som ikke har tatt flua ordentlig. Men i dag satt den omsider! Riktignok etter at jeg mistet en rett foran beina mine + en som bare satt på noen sekunder, men alle gode ting er som kjent tre. Vekt: 4,2 kilo. Den kommer til å smake godt når vinteren kommer.

Categories: Laksefiske | Leave a comment

Flom!

I dag åpnet sesongen i den øvre delen av Numedalslågens lakseførende strekning. Kraftig nedbør og flom gjorde imidlertid forholdene svært vanskelige. Jeg skulle fisket på Stubben, men med vann til benken i fiskehytta, var det i grunnen bedre å reise hjem og sove videre. Vi tar’n en annen dag!

Categories: Laksefiske | Leave a comment

Borte bra, men hjemme best

Mai-moro i Vestfolds skoger

Mai-moro i Vestfolds skoger

Mai er en herlig måned! I mine hjemtrakter, Lardal, fester våren for alvor grepet og naturen strutter av liv. Ikke sjelden opplever vi perioder med ganske intens varme, og det setter naturligvis fart i insektsklekkingene. Da gjelder det å kjenne sin besøkelsestid.

Noen av turene jeg setter aller mest pris på gjennom en lang fluefiskesesong, er nettopp mai-turene til de mange skogsvannene på begge sider av Lågendalen. Det er godt å kjenne sola, godt å høre fuglesangen og godt å se ørretene vake. Det er langt, svært langt, mellom de virkelig store fiskene, men det spiller liten rolle. Å servere en maur-, hårmygg- eller døgnflueimitasjon, for så å vente på at sultne ørreter slår til, oppsummerer mitt fluefiske. Nettopp det øyeblikket er magisk! Og om fisken veier 300 gram eller adskillig mer, ja, det er uvesentlig.

I helgen tilbrakte jeg og Terje en super ettermiddag ved et lite, bortgjemt vann, hvor vi sjelden reiser hjem uten en stekefisk eller to. Det var godt og varmt, 26, 27 grader, helt vindstille og ikke en sky på himmelen. Med hver vår Black Gnat plukket vi flere ørreter, og Terje lurte turens største – en noe slank fisk på snaue 400 gram. Herlig!

Belønningen :)

Belønningen :)

 

 

Categories: Foredrag | Leave a comment

Sometimes you need to go Dee(p)

 

Lower Woodend

Lower Woodend

Every year, in late April, I have the great pleasure of opening my salmon fishing season in Scotland. Just like in Norway, the weather and river conditions are x-factors that make every experience different from eachother.

Before heading for the lovely River Spey, and our annual week on Ballindalloch, my brother, Terje, and I had booked a day on the Dee. You know…just to warm up the casting arms & to sample a fine single malt or five.

The beat, Lower Woodend, was new to us both. The owner, however, very kindly offered to meet us the afternoon before our days’ fishing, in order to show us around the beat and to point out the hotspots. Very much appreciated and encouraging to see lots of fish showing. The water level, however, was rather low, which it had been for quite some time, and connecting with the springers would obviously be tricky. But, then again, sometimes you do catch fish even though conditions are crap.

Change of fly. Again.

Change of fly. Again.

Next day, after enjoying an early breakfast at our Banchory hq, we headed for the river – full of anticipation. It was a perfect day for salmon fishing: Hardly any wind, a cloudy sky and rather mild. Our usual optimism increased even more, when several fish jumped to say hello within minutes after parking our car. And, when paying the smart, little toilet a visit, I became even more confident that we’d be successful: There, you see, on the wall (from the sitting-down-and-…you know-point-of view), was a portrait of the Norwegian King and Queen!

What a surprise!

I started in the very attractive Hut Pool. It only took a few casts before I had a good pull, but – for the next few hours – that was all the action we had. As expected the salmon, both resident fish and the odd fresh ones, proved very diffucult to tempt. Between us, my brother and I tried every trick in the book – and even a couple more – but no response whatsoever.

A break in the fishing hut

A break in the fishing hut

Following a brillant lunch, which we picked up from the village shop in Kincardine (highly recommended!), we continued experimenting. But neither small or big flies, dull ones or colorful ones, fished at various depths, managed to provoke a proper take. A bit frustrating, of course, because the salmon kept showing throughout the whole beat. Finally, just after 6 p.m., I decided to go deep. Seriously deep.

I put on my heaviest tip, and dug out the biggest Red Frances I got. Hut Pool next. I was pretty sure I’d get stuck at the bottom, but, then again, drone pictures that my brother had taken revealed a section of the pool that seemed to be surprisingly deep. So, indeed, I thought it was worth a try. I concentrated on the deep spot, and would you believe…on the fourth cast the line suddenly  tightened. A couple of seconds or so later, I lifted my rod and the fight was on.

How wonderful it is to finally connect, to hear a screaming reel and to feel the incredible power of a wild, fit and grumpy salmon.

Going Dee(p) worked quite well!

Going Dee(p) worked quite well!

I played it hard, as I usually do with fish I’m putting back, and it did not take too long before my brother was able to net the fish. Not the biggest chap in the world, around 8 lbs, but what a reward after a long and, up to that point, fruitless day on the river. The fish had nasty seal scars on both sides, but it did not seem the affect its health and we were happy to let the Scottish King go back to find his Queen.

A great round up of a great day. I can warmly recommend Lower Woodend, which does give the angler good value for money and very pleasant company at the toilet.

How did we do on the Spey? Well, challenging conditions with snow falls, strong winds and a minor flood. But our party managed to land a few fish – but that, friends, is another story.

My 8-pounder from Lower Woodend

My 8-pounder from Lower Woodend

 

Categories: English, Laksefiske, Utlandet | Leave a comment