Godt nytt fluefiskeår!

Null stress

Null stress (Foto: Terje Harangen)

Da blir dagene sakte, men sikkert lysere, vi går mot en ny fluefiskesesong og jeg gleder meg til nye, fine naturopplevelser i 2016. Ønsker dere alle et riktig godt nytt år. Kanskje vi sees ved en bredd eller et vann i år?

 

Categories: Refleksjoner | Leave a comment

Foredrag i vinter?

Uforglemmelige øyeblikk

Uforglemmelige øyeblikk

De siste 15 årene har jeg holdt en rekke foredrag, både i Skandinavia, Storbritannia, Frankrike og USA. De ulike foredragene handler i hovedsak om flotte naturopplevelser og fluefiske i inn- og utland, etter både ørret, sjøørret og laks. Men i noen av dem er historie, reiselyst og møter med andre kulturer de viktigste ingrediensene. Så, er du medlem i en forening eller organisasjon, kommer jeg gjerne på besøk.

Her finnes mer informasjon om de ulike foredragene, praktiske detaljer og ikke minst referanser.

 

Categories: Foredrag, Nyheter | Leave a comment

Lågen leverer

Augustlaks fra Lågen, 5,1 kg

Augustlaks fra Lågen, 5,1 kg

Lågen koker. Koker av laks. Et fantastisk hyggelig syn, og i øyeblikket virker det som 2015 blir den beste sesongen i elva på ti år. Minst. En opptur, naturligvis, samtidig er det viktig å huske på at 15, kanskje 16 tonn fisk ikke er noe å juble over i historisk perspektiv.

Fredag 28. august belønnet Lågen meg med to laks på henholdsvis 1,8 og 5,1 kilo i løpet av en times fisking på Rien vest. I tillegg mistet jeg en laks etter noen sekunders krangling. Fantastisk moro. Gleder meg til å skrive en Lågen-guide til Alt om fiske – og håper å se deg ved elva neste år.

Categories: Laksefiske | Leave a comment

Rett sted til rett tid

På rett sted til rett tid

På rett sted til rett tid (Foto: Kjell Harangen) 

Laksefiske handler jo i stor grad om å være på rett sted til rett tid. Den som kan tilbringe en hel sommer i elva vil med andre ord lykkes før eller siden. Den som booker et døgn, en helg eller kanskje en uke i god tid før sesongen er i gang, risikerer å bomme på forholdene. For lite vann, for mye vann, for varmt vann eller for møkkete vann. Slik er laksefiske. Ikke det at det automatisk betyr null fisk, men det reduserer åpenbart sjansene for kontakt med elvas konge.

Mandag 17. august stemte alt. Tidlig om morgenen, før sola krabbet over tretoppene, var jeg klar på Rien vest. Vannstanden hadde gjennom natten økt en smule til perfekte 90 kubikk. Stadige hopp vitnet om mye laks i elva, spesielt gledelig var det at det var mye blank fisk på en kilo eller to å se. Laksefiske blir ikke mer spennende enn det. Væpnet med min 12’6, kombinasjonen flyt/intermediate og en liten svart flue med grønn rumpe, drømte jeg om suksess.

Perfekte forhold på Rien

Perfekte forhold på Rien  

Kvelden før hadde jeg og broren min, Terje, fisket relativt intenst – uten respons. Selv om det viste seg laks overalt, var de fullstendig uinteressert i fluene vi tilbød. Store og små, tuber og dobbeltkrok, lette og tunge, fargerike og kjedelige. Ikke et drag, ikke et nugg. Da mørket falt på ved 22-tiden ga vi oss, og senere – over et glass whisky – forsøkte vi å analysere det som vanskelig kan analyseres. Hvorfor? Konklusjonen var, nok en gang, at fiskene av ukjente årsaker ikke var “på”.

Neste morgen var jeg tilbake. Alene. Ved den store bjørka som lener seg ut over vannet, vadet jeg i posisjon. Flere laks viser seg i den markerte strømmen bare fem, seks meter foran meg, og det tar ikke mange kastene før jeg får kontakt. Riktignok bare et kort drag, før det blir stille, men nok til virkelig å gi meg trua. Herlig. Noen minutter senere, i det flua har avsluttet sveipet gjennom elva og henger slapt nedstrøms, røsker en fisk tak i den. Før det blir stille. Igjen. En sjøørret, antakelig.

En gul og svart "Tosh" gjorde susen

En gul og svart “Tosh” gjorde susen

Jeg bytter fra den lille svarte og grønne med en relativt stor gul og svart tube, en Tosh. Det er en definitiv favoritt, enten jeg fisker laks i Skottland eller hjemme i Norge. Det skjer ikke noe på de innledende kastene, men da jeg passerer den store, karakteristiske steinen utenfor gapahuken smeller det.

Laksen tar kontant og tar med seg en god meter snøre før jeg løfter stanga. Jeg merker raskt at det ikke er noen liten fisk i andre enden. Laksen er ordentlig irritert, rister voldsomt på hodet og tar noen korte runder nær standplassen, før den plutselig setter fart nedstrøms. Moro! Med hele snøret og sikkert 40 meter backing ute, stopper endelig fisken. Sakte, men sikkert klarer jeg å tvinge den i min retning. En kort stillingskrig og to luftige hopp senere er laksens krefter i ferd med å ebbe ut. I det den vipper over på siden av utmattelse, lander jeg den på en liten steinstrand. Den er sjeldent blank og feit til Lågen å være, en virkelig flott august-fisk. Vekta stopper på 5,3 kilo. Perfekt til røyking. Hadde det ikke vært for ørene hadde nok smilet mitt gått helt rundt.

5,3 kilo lykke

5,3 kilo lykke (Foto: Kjell Harangen) 

Senere blir det en laks til: En frøken på anslagsvis 2,5 kilo som jeg setter forsiktig tilbake. Jeg er mer enn tilfreds. Endelig var jeg på rett sted til rett tid.

Categories: Laksefiske | Leave a comment

Manglende etikk i Lågen

Forkastelig laksefiske i Kjærra

Forkastelig laksefiske i Kjærra

Sesongen i Numedalslågen er på hell, og jeg håper i likhet med andre sportsfiskere i elva å lande en augustlaks før moroa er over for i år. Men i sommer har jeg sett flere eksempler på oppførsel blant sportsfiskerne som ikke bare provoserer, men som bør få konsekvenser for personene det gjelder.

Nylig viste jeg to britiske laksefiskere rundt i Kjærra-området, med alle sine flotte høler. Jeg tok dem med til Stubben, viste dem Grinievja og fortalte om “Lakseslottet” som en gang tronet på en liten kolle ved elva. Vi tuslet over brua til amfiet, teina og Kjærrafossen, en yndet og god fiskeplass i Lågen. Men det vi så der var bare trist. To mann satt med digre laksestenger, og den ene gjorde sitt beste for å huke fiske. I ti, femten minutter betraktet vi mannen som kastet ut markklysa og blyet sitt, førte rigget med forsiktig hånd rundt i hølen og når han kjente noe, røsket han til. Like ulovlig som det er forkastelig. Minst én, kanskje to fisk klarte idioten å huke, men begge mistet han. To laks slapp med skrekken, men svømte videre med sår og skader, utsatt for infeksjoner og kanskje død. Hva pokker er dette for slags oppførsel? Jeg vet ikke, men antar det er langt fra uvanlig – i denne og andre liknenede plasser i Lågen.

Tidligere i sommer fisket jeg Vabrottet, en strekning reservert fluefiskere lenger opp i Lågen. Jeg hadde kjøpt et morgenkort, som tillater fiske fra klokka 5. Da jeg kom ned til hølen klokka 0430 så jeg til min store overraskelse at en fluefisker på vestsiden allerede sto med vann til livet og kastet. At jeg dukket opp på den andre siden og kikket, brydde han seg filla om. Vedkommende fortsatteD sitt tjuvfiske som om jeg ikke skulle eksistere. Jeg spør igjen: Hva pokker er dette for slags oppførsel? Har enkelte sportsfiskere i Lågen blitt så desperate i sin jakt på laks at de gir blanke f… i både regler, andre sportsfiskere og ikke minst helsa til laksen? Faktisk virker det som vi har et, forhåpentligvis, lite miljø personer som i kun meler sin egen kake, uten tanke på omgivelser og miljø. Håper oppsynet i Lågen skjerpes og at det slås hardt ned på disse egoistene.

 

Categories: Laksefiske, Refleksjoner | Leave a comment

Slutt å sutre

 

Akkurat som flåtefiskerne i Lågen, høster kilenotfiskerne uforholdsmessig mye villaks. Uten skam forsyner et lite antall personer seg grovt av en av havets flotteste ressurser. Det har jeg ekstremt liten sans for.

I en artikkel NRK publiserte i dag, sutrer leder i Norges Fiskarlag, Kjell Ingebrigsten, over de relativt strenge reglene sjølaksefiskerne må forholde seg til. Han mener sportsfisket etter laks burde vært regulert enda strengere, mens hans egne medlemmer åpenbart bør få herje fritt.

– De som har laksefiske som levebrød burde hatt et fortrinn i denne sammenhengen, men det har de dessverre ikke, sier han til NRK.

For noe sprøyt.

Som vanlig holdes tradisjonsfanen høyt. For å trekke paralellen til Lågen: Der karakteriseres gjerne flåtefisket som kultur, men så lenge grunneierne kan sope opp mange hundre kilo laks hver, handler det i min bok snarere om ukultur. Om grådighet.

Sjølaksefiskernes leder fortsetter:

– Tradisjonsfisket, som er svært viktig for kystsamfunn over hele landet, vil til slutt dø ut.

Tull. Disse kystsamfunnenen står han nok av denne gangen også. Får sjølaksefiskerne gjøre som de vil, blir det antakelig så lite fisk til slutt at det uansett ikke vil lønne seg. Hva da?

Snakk om å pisse i buksa for å holde varmen.  Nei, heia Miljødirektoratet og strenge reguleringer. For både oss sportsfiskere og andre som vet å verdsette villaksen.

 

 

Categories: Forvaltning, Nyheter, Refleksjoner | Leave a comment

Catch me if you can…

Laksefiske kan være frustrerende. Ekstremt frustrerende. Men enkelte øyeblikk veier opp for alle morgener, dager, ettermiddager og kvelder uten et nugg i flua.

Vabrottet, Lågen, klokka 0500 lørdag morgen

Vabrottet, Lågen, klokka 0500 lørdag morgen

I helgen fisket jeg i Lågen, min lokale elv. Et kraftig regnvær noen dager tidligere hadde lokket adskillige laks opp til Brufoss-området, og – som alltid – var trua på suksess betydelig. Så, tidlig lørdag morgen var jeg klar på Vabrottet, sammen med bror, Terje. Stengene ble rigget, diger fisk veltet seg i overflaten og sola, disen og lyset resulterte i en trolsk stemning ved elva. At vi faktisk var alene var ubegripelig. Hvilken luksus.

Vi fisker oss fra topp til bunn på østsiden, uten respons, før vi kjører rundt på vestsiden. Der har vi sett flere laks vise seg i blankvannet og nede i trakta mellom en liten steinstrand og hovedstrømmen. Jeg har blinket ut en fisk, som har vært oppe tre, fire ganger, og etter forsiktig å ha vadet i posisjon, legger jeg ut flua noen meter ovenfor laksen. Ikke noe skjer. To skritt lenger ned, nytt kast, men null interesse. Ytterligere to skritt, flua presenteres nok en gang. Da…

Kroka, men hvor lenge?

Dårlig kroking straffes nådeløst

I det lave, (for) klare vannet ser jeg nøyaktig hva som skjer. Opp fra dypet kommer laksen som et prosjektil. Den angriper flua, raskt og brutalt, og et lite sekund senere røskes snøret av snella. Jeg, som på det tidspunktet har adrenalin til oppunder panneluggen, gjør alt feil. Istedenfor å vente, klinker jeg nemlig til – akkurat som om det skulle være en ørret i andre enden. Men laksen sitter, den. Helt til den nesten er klar for landing. Bare et par meter unna og nesten over på siden er fisken, da kroker slipper. PING! Fort og nådeløst, dog ikke overraskende. Det som var overraskende var egentlig at laksen, som nok veide mellom 3 og 4 kilo, ikke ramlet av tidligere.

Synd, men ingen krise. For det øyeblikket er noe av det kuleste jeg har opplevd i min relativt korte laksefiske-karriere. Et visuelt kick, rett og slett.

 

Usikker på om det var greit å parkere på broa, men det var helt klart en nødsituasjon!

Neppe greit å parkere på broa, men det var helt klart en nødsituasjon!

Søndag er Terje og jeg tilbake på Vabrottet. Laksen plasker rundt, men er i det vanskelige hjørnet. Jeg har riktignok et kort drag, men det er det. Rundt lunsjtid gir vi oss, og setter kursen mot Svarstad. Vi bestemmer oss for å kjøre langs den gamle veien på østsiden av elva, før vi krysser Hukstrøm-brua. Der stopper vi, og stikker hodene over rekkverket for å speide etter fisk. Vi har ikke stått der mange sekundene, før en kjempe av en laks glir opp og stopper ved den ene pilaren. Den er stor, veldig stor. Minst 10, kanskje 15 kilo. Oppsynsmann Svein kommer til for å se hva vi glaner på, etterhvert kommer det en syklist og flere til.

Vi må jo prøve!

Siden jeg har kort for denne sonen, kjører jeg ned til elva og vader meg så nær fisken jeg tør. Lågen går dyp her og strømmen er kraftig. Fra min posisjon, med vann til livet, er det umulig å se laksen. Men fra broa dirigerer Terje kastene mine. Lengre. Ikke mend. Trekk inn en meter. Virvler og ei bakevje gjør presentasjonen vanskelig, men tomlene i været fra publikummet på broa tyder på at flua kommer stadig tettere på fisken. Til slutt kiler den nesten laksen på snuta, uten at den reagerer, ifølge tilskuerne. Fisken gidder knapt bevege på hodet. Jeg bytter flue, varierer farger og størrelser, men suggen er helt uinteressert.

Det er kanskje like greit, egentlig. For det kunne blitt svært interessant om den tok, og for eksempel valgte å forvinne tilbake under broa.

To flotte, visuelle opplevelser. Ingen fisk på land, men hva gjør vel det? Moro var det lell – og vi tar’n neste gang.

Neste gang, kanskje...

Neste gang, kanskje…

 

 

 

Categories: Laksefiske | Leave a comment