Island 2014

2,1 kilo ren lykke. Tatt på 20 centimeter dypt vann, to meter fra bredden

For en elv! Svartá leverte virkelig varene i løpet av uka vi fisket denne perlen nord på Island. I år hadde jeg og Jan Reidar med seks fluefiskere, tre var med oss i fjor også og tre besøkte Bardardalur for første, men neppe siste gang. Som vanlig var Kidagil base, og nok en gang sørget Magnus og staben på det lille sommerhotellet for et hyggelig opphold, med god mat og ypperlig service.

Island viser seg fra sin aller beste side

Været i år var stabilt bra. Faktisk var det sol og over 20 grader da vi ankom Kidagil mandag 23. juni. Ordentlig utepilsføre, med andre ord. Etter en historisk varm vår nord på Island, var dalen grønnere enn den pleier å være i juni og forventningene til fisket var ganske store. Så, etter å ha spist middag, var det en spent gjeng som ikledde seg vadere, rigget stenger og startet jakten på storfisk. Vi fisker i hovedsak kvelder og netter, siden fisket som regel er best etter klokka 22.

Røft kjøretøy, heftig ørretfiske

Første kvelden tilbrakte vi alle på den nedre strekningen. Noen vak så vi, men allverdens overflateaktivitet var det ikke. Men fisk fikk vi. Min første kubbe veide 2 kilo blank. Den tok en vepseimitasjon, og vartet opp med en ordentlig kamp. Noen kast senere fikk en av Svarta-jomfruene, Steinar Tegneby, sin første ørret. Den veide en snau kilo, men var akkurat like feit og kranglete som ørretene her er kjent for å være. Gøy å sitte ringside i lyngen og se! Ellers på strekningen kom flere av gutta i kontakt med grov fisk, og da vi gjorde opp regnskapet på vei tilbake, viste deg seg at vi hadde landet totalt sju ørreter. En bra start.

Solnedgang på den nedre strekningen

Den milde våren var åpenbart gunstig for knotten på Island. For maken til knotthelvete har jeg ikke opplevd før. På stille kvelder var det nesten umulig å bevege seg langs eller i elva uten et nett rundt hodet. Problemet er imidlertid at man ikke ser så innmari mye gjenneom slike nett, og jeg valgte å droppe det ved noen anledninger. Det ble mye fekting, veiving og banneord, knott i munn, øyne, ører og andre steder der sola sjelden slipper til.

Game over

En del ørreter glapp fordi jeg slåss med insekter istedenfor å fokusere på fisket, men jeg kom likevel fra det med æren i behold. Da jeg måtte reise hjem etter fire dagers fiske, hadde jeg landet 11 ørreter på henholdsvis på 0,7, 0,8, 1,4, 1,6, 1,7, 1,8, to på 1,9, 2, 2,1 og 2,3 kilo. I tillegg mistet jeg seks, sju fisker, og den ene av disse rettet faktisk ut 10’er-kroken på flua. Skimtet fisketn et par ganger, og jeg tror nok det var en ørret som nærmet seg rekordfisken min fra 2005 på 3 kilo.

Arktiske lupiner langs Svartá

Resten av gruppa fortsatte imidlertid fisket, og selv om det ble litt vanskeligere etterhvert som uka skred fram, ble det tatt et respektabelt antall ørreter. I tillegg landet Rune Moan ei røye på 2 kilo. Totalt fikk gruppa 45 ørreter, pluss den nevnte røya. Statistikken finner du her. Ikke uventet var det Ismopuppa som lokket de fleste kubbene til overflaten, 22 for å være presis. De øvrige fiskene ble i hovedsak tatt på flytende vårfluepupper, vårfluer og nymfer. For første gang tok jeg en ørret jeg så på nymfe. Et spennende, visuelt fiske som er sjelden vare i Svartá.

Så, en på alle måter vellykket tur. Neste års Svartá-eventyr er allerede fullbooket, men ta gjerne kontakt om du kunne tenke deg å bli med i 2016. Du kommer ikke til å angre.

Svartá-gjengen 2014: Eldar Hauge (bak f.v.), Henrik Lindblad, Terje Johan Moan, Steinar Tegneby, Rune Moan og Jan Reidar Abrahamsen. Foran: Meg og Terje Moan. FOTO: Eldar Hauge

Follow