browser icon
You are using an insecure version of your web browser. Please update your browser!
Using an outdated browser makes your computer unsafe. For a safer, faster, more enjoyable user experience, please update your browser today or try a newer browser.

Heite dager i Montana

Posted by on 05/08/2014
A fat Montana brown

Kilosørret fra Montana

Det er vanskelig å utnevne en favorittdestinasjon når det gjelder fluefiske. For meg er ingen sesong komplett uten noen ørretturer til det lille, hemmelige gromvannet mitt hjemme i Lardal. I april hører en lakseuke i Skottland med, og ørretene vi jakter på på Island hver sommer, ja, de er simpelthen verdens flotteste!  Å fiske på historisk grunn i England er stas, og når høsten kommer lokker fjellet, aller helst områdene på grensa mellom Veggli i Buskerud og Tinn i Telemark. Med andre ord: Alle steder har sine ulike kvaliteter.

Paradise Valley

Paradise Valley

Montana, nordvest i USA, er et tørrflueparadis. Både i Yellowstone nasjonalpark og i staten ellers er det stort antall flotte elver, med voldsomme insektsklekkinger og masse fisk. Jeg reiste dit første gang i 1997, ble hekta, det ble flere turer og nylig kom jeg hjem etter noen dagers fiske i tre av favorittene. Egentlig dro jeg til USA for å holde et foredrag, men når jeg først hadde reist så langt, bare måtte jeg svinge innom Montana også. Pappa ble med for å holde meg med selskap, og etter å ha tilbrakt et par hyggelige dager i Nord-Dakota, fløy vi videre til Billings, Montana.

Big Sky

Big Sky

Neste morgen setter vi kursen mot Livingston. Vi suser i behagelige 130 kilometer langs Interstate 90, og et par timer senere parkerer vi foran Yellowstone Angler, George Andersons tradisjonsrike fluefiskebutikk. Jeg trenger et nytt snøre, en oppdatering på klekkingene og dessuten skal jeg kjøpe et par skjorter og en ny vest. Det er en fryd å besøke denne og andre liknende sjapper i Montana. Utvalget er stort, prisene hyggelige og servicen er det sjelden noe å utsette på.  Det kan fort resultere i en budsjettsprekk, men pokker heller… Det er jo SÅ billig :)

Fast fisk

Fast fisk

Etter å ha shoppet ferdig, fortsetter vi til Paradise Valley og Armstrong Spring Creek. Det er som navnet forteller en kildeelv, dannet av grunnvann som pipler opp av bakken. Forholdene både for insekter og ørret er optimale, og det svært klare vannet er alltid kaldt og friskt, selv om temperaturen i lufta kan bli ubehagelig høy om sommeren. Insektsklekkingene  er i likhet med resten av Montana ofte heftige, men ørretene er relativt kresne. De setter ofte fluefiskernes tålmodighet på betydelige prøver, og jeg husker en fluefisker som for noen år siden ble så frustrert at han slang vadere og stang i bilen, før han spant avgårde og ikke viste seg igjen.

Armstrong Spring Creek

Armstrong Spring Creek

Da jeg og pappa kommer ned til elva vaker det sporadisk. Været er ustabilt, med litt sol av og til, men i hovedsak skyer og en frisk bris som gjør det vanskelig å presentere flua ordentlig. Ofte står ørretene klin inntil bredden eller i de mange kaotiske strømmene i elva. Med en overflod av mat verken gidder eller trenger de bevege seg mange centimeterne ekstra for å bli mette, og stor presisjon er derfor nødvendig for i det hele tatt å ha sjans til å komme på talefot med dem. Det skal, viser det seg, bli noen krevende timer i elva. Jeg lurer en regnbue og en brunørret på en liten, gul Pale Morning Dun-klekker, ellers mister jeg en pen fisk som omsider tar en bitteliten mygg og dessuten bommer jeg på et par tilbud.

Historiske Murray's Hotel i Livingston

Historiske Murray’s Hotel i Livingston

Etter å ha tilbrakt natten på legendariske Murray’s Hotel i dowtown Livingston, våkner vi til et nydelig vær. Sol, blå himmel og helt stille. Det blir en solid frokost, før vi setter kursen mot Paradise Valley igjen. I dag skal jeg fiske DePuy Spring Creek, samme kildeelv som i går, egentlig, men på en annen ranch og dermed et annet navn. Solkrem med faktor 30 smøres på armer, i ansikt og nakke, før vaderne tas på. Det er i slike øyeblikk, da folk stort sett kler av seg for å nyte sommeren, jeg lurer på hva i all verden som er galt med oss fluefiskere. Men det er fort glemt når man kommer ned til elva og ørretene er i gang med frokosten. Det er en slags mening i denne galskapen.

DePuy Spring Creek

DePuy Spring Creek

Jeg lokaliserer et parti i elva med relativt mange ørreter. Der blir jeg nesten hele dagen, i et forsøk på å knekke insektskoden. Etter å ha kastet, kastet og kastet, byttet flue etter flue etter flue, beveger jeg meg fra bredden og ut i elva. Det er interessant hvor tett på fiskene man kommer, ved å være forsiktig i begvegelsene. Jeg finner et fornuftig sted å stå, og rundt meg vaker det. På alle kanter. Ørretene tar åpenbart noe i overflaten, og siden de eneste insektene jeg ser er små og mørke, forsøker jeg lykken med en cdc-klekker, ikke ulik en F-fly, for de som kjenner den.

En strupsnittørret settes pent tilbake

En strupsnittørret settes pent tilbake

Det tar noen kast, men plutselig hører jeg et slurp og ser imitasjonen forsvinne i kjeften på en fisk. Jeg har i overkant mye snøre ute, men klarer å gi et kjapt og solid tilslag. Ørreten sitter, gjett om det føles godt etter alle resultatløse flytene. Fisken kjemper hardt en liten stund, men så ebber kreftene ganske plutselig ut. Det er liten tvil om at jeg har kroket en strupsnittørret, selve urørreten i Montana. De er flotte å se på, med sine gyldne kropper og de karakteristiske røde strekene under haka, men noen fightere er de ikke. Da er det langt morsommere å stifte bekjentskap med en brunørret eller særlig en regnbue. Lurer man sistnevnte er de ikke sjelden mer over enn under vann. Fisken veier snaut 500 gram, og noen bilder senere settes den pent tilbake. I løpet av dagen får jeg en tilsvarende fisk, mens jeg mister to. Akkurat som i går setter uvær et tidlig punktum for økta, men vi skal kjøre videre til Bighorn River, så det gjør egentlig ikke så mye.

Bighorns berømte "Drive in"

Bighorns berømte “Drive in”

Bighorn River renner over prærien sør i Montana, gjennom reservatet til Crow-indianerne, før den omsider munner ut i Yellowstone River. En fluefiskers paradis, med om lag 6000 ørreter per mile (1,6 km). Den leverer alltid, og er nok favoritten min blant de mange, mange elvene i Montana. Base er Fort Smith, en liten, røff utpost hvis eneste grunnlag for eksistens er alle fluefiskerne som finner veien dit. Pappa og jeg har booket ei hytte på Cottonwood Camp, like ved 3 Mile Access – et av stedene hvor man kan parkere ved elva. Her er det nemlig slik at man kun får adgang til elva via et slikt punkt, eventuelt kan man ta seg ned til elva ved offentlige broer. Så er det ok å ferdes over privat eiendom dersom man vader eller rusler langs bredden. Å forsøke seg på en snarvei over et jorde eller noe slikt kan få ganske så brutale konsekvenser. Trespassing tas ikke lett på i Montana!

Montana05

Jeg og guide Dell Despain, Bighorn River

Første dag i Bighorn blir varm! Sammen med guide Dell Despain skal vi “floate” elva, det vil si ta oss fram i båt. Selv om ørretene i Bighorn vaker som besatte, velger de aller, aller fleste å denge nymferigg med flere fluer og en diger nappindikator. Ok dersom man er nybegynner, men ellers fullstendig ubegripelig. Nei, da foretrekker jeg definitivt å jakte tørt – og nettopp det er bestillingen til Dell: Hjelp meg å finne ørreter som vaker! Han nøler litt, men blir oppriktig glad da han skjønner at jeg mener alvor. At jeg ikke er opptatt av antallet fisk jeg får, men hvordan jeg lurer dem.

Moro :)

Moro :)

Den første pene ørreten vi finner, står relativt vrient til i en liten kanal. Fisken viser seg av og til, i en kjapp strøm og bare en meter ovenfor en busk som henger ut i vannet. For i det hele tatt å få noen sekunders naturlig flyt, må jeg sørge for en ordentlig slakk i fortommen. Dell har anbefalt en ganske stor, svart vårflue. De naturlige insektene er mindre enn imitasjonen, men det betyr som regel ikke så mye i den kjappe strømmen. Etter to mislykkede forsøk, sitter kastet og flua lander mykt og naturlig i strømmen. Det smeller umiddelbart, ørreten sitter og går rett til værs. Ikke bare èn gang, men sikkert seks, sju. En klin gæren regnbue, naturligvis, som bruker alle triks i boka for å slippe unna. Men kroken sitter godt og til slutt sklir den inn i håven. Jeg veier den ikke, men tipper 700 til 800 gram.

Selv en gal regnbue må gi tapt til slutt

Selv en gal regnbue må gi tapt til slutt

Temperaturen passerer i løpet av dagen 40 grader. Ikke uvanlig her. Men selv om vi er på prærien, er vi likevel på nesten 1000 meter over havet. Sola er nådeløs. Man blir tørst, fort sliten og beskyttelse er, naturligvis, ekstremt viktig. Dell tar meg med til noen ordentlig gromplasser, som jeg aldri hadde funnet på egenhånd. Vi lurer et respektabelt antall fisker, og dagens største ørret tar vi noen hundre meter nedenfor den berømte “Drive in”, svingen hvor et 30talls bilder fra 1950- og 60-årene er linet langs bredden for å hindre erosjon.

En vill regnbue i flott kondisjon

En vill regnbue i flott kondisjon

Jeg ser den er en fin, der den står i ankeldypt vann, helt inne langs en gresskant langs bredden, og plukker vårfluer. Det er imidlertid så mange insekter på vannet, at den bare tar hver, tja, 20 vårflue eller noe sånt. Den er sky, åpenbart, og jeg får nok ikke mange sjansene før den skjønner at noe er muffens. I slike situasjoner kan det lønne seg å studere rytmen til fisken, for ofte vaker de med noenlunde like intervaller. Denne ørreten er vaker omtrent hvert 1o. sekund og jeg forsøker å time flytet etter det. Det funker, og det er helt fantastisk morsomt å se hele fisken, i det den stiger opp, klapper nebbet rundt imitasjonen – og eksploderer da den kjenner noe er galt. Ikke like spretten som regnbuen, men den bød på en morsom fight. Brunørreten var 20 inches lang, vekta estimerte vi til 1,7 til 1,8 kilo.

En grom brunørret, tatt på ankeldypt vann

En grom brunørret, tatt på ankeldypt vann

De neste to dagen tilbrakte pappa og jeg delvis på sightseeing, delvis i elva. Med utgangspunkt i 3 Mile Access fulgte vi Bighorn opp mot Afterbay, hvor elva er regulert og fluefisket starter. Særlig ettermiddagene og kveldene var det bra med vaking, og jeg avsluttet turen med en feit brunørret på rett under kiloen. Det var hyggelig, for gjennomsnittsstørrelsen på fiskene er i øyeblikket lav i Bighorn. Jeg tipper de fleste ørretene jeg tok veide +/- 400 gram. Mange var i tillegg ganske tynne. Det er med andre ord for mange fisk i elva, men dette går i sykluser og vil reguleres naturlig. Ingen fare, med andre ord, å ta med et par, tre middagsørreter i Bighorn.

Bighorn er en fantastisk tørrflueelv

Bighorn er en fantastisk tørrflueelv

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *