browser icon
You are using an insecure version of your web browser. Please update your browser!
Using an outdated browser makes your computer unsafe. For a safer, faster, more enjoyable user experience, please update your browser today or try a newer browser.

Det meningsløse laksefisket

Posted by on 03/03/2015

Jeg skulle aldri fiske laks. Ørretjakt i inn- og utland stjal nok tid. Men planen gikk i dass. Ordentlig i dass. Dårlige venner ledet meg inn i fristelse. Jeg innser jeg er fortapt – og la disse ord være til skrekk og advarsel for andre som flørter med tanken om å bli laksefisker. Det er sterkt vanedannende.

Tilsynelatende idyllisk

Tilsynelatende idyllisk

Det er noe grunnleggende meningsløst over laksefiske. Å bruke flue, sluk eller mark i forsøkene på å lure en skapning som under sin ferd opp i elvene ikke spiser…det er spesielt. Det bør derfor ikke komme som noen stor overraskelse for noen at laksen ofte er frustrerende vanskelig å lure.

Likevel finnes det tusenvis av lidenskapelige laksefiskere. Tilsynelatende velfungerende og godt sosialiserte individer som tenker laks, snakker laks, drømmer laks og i noen hektiske uker hver sommer fisker laks. De betaler penger, ofte masse penger, for å slippe til i favorittelvene, enten det er i Norge, Russland, Canada eller andre steder. Uten nødvendigvis å få så mye.

Det trigger et voldsomt forklaringsbehov hos laksefiskeren.

Som regel er det noe galt med forholdene. Vannet er for lavt, høyt, varmt eller kaldt. Gjerne en kombinasjon. Flua er for stor, liten, fargerik eller kjedelig. Gjerne en kombinasjon. Og sola, sola er laksefiskerens verste fiende. Blå himmel og fint vær kan få selv den mest optimistiske laksefisker til å henge med leppa og spå nederlag allerede før han – for det er gjerne en han – er i gang med å fiske.

Samtidig er det naturligvis godt for en laksefiskers selvtillit og mentale helse å kunne peke på konkrete årsaker til at laksen gir blaffen i flue, sluk eller mark. At det har noe å gjøre med laksefiskeren selv er nemlig svært usannsynlig.

Laksefiskeren kan for eksempel ty til en forklaring i retning av at laksen glimrer med sitt fravær. Det er ikke fisk i hølen, rett og slett. Laksen har nemlig en pussig tendens til sjelden å være i nærheten når laksefiskeren er klar ved elva. Hevder laksefiskeren. Skulle man likevel observere en laks, har den gjerne stått der en stund, den er følgelig gretten og uinteressert i alt annet enn å ha seg. Igjen ifølge laksefiskeren.

Uten å ha statistisk grunnlag for påstanden, mener jeg å kunne hevde at i ni av ti tilfeller skulle laksefiskeren vært ved elva forrige uke, i går eller til helga. Faktisk tror jeg ikke det finnes noen gruppe mennesker som er mer uheldige med timingen enn laksefiskere. Til gjengjeld er laksefiskerne usedvanlig oppmerksomme mot hverandre, og veldig flinke til å fortelle hverandre nettopp at man skulle vært der forrige uke, i går eller til helga. Rørende.

Så, plutselig og uventet, overrasker naturen. Laksefiskeren belønnes med ett for alle kastene uten respons. Riktignok vanker det ikke sjelden en trøstefisk i form av sjøørret eller gjedde, men det er nesten en fornærmelse mot laksefiskeren. Nei, det er kun når elvas konge, laksen, omsider sitter, at laksefiskeren virkelig blir lykkelig. Så lykkelig at han a) kakker den i hodet eller b) gir den et kyss og setter den tilbake.

Fangst trigger også et voldsomt forklaringsbehov hos laksefiskeren.

Han har like mange forklaringer på hvorfor fisken endelig satt, som hvorfor den som regel ikke gjør det. Men pussig nok blir det som regel med den ene laksen… Når laksefiskeren er tilbake i elva, og gjentar det som åpenbart var en suksessformel bare minutter tidligere, skjer det ingenting. Det er helt dødt.

Jeg husker godt første gang jeg fanget en laks. Eller den fanget meg.

Jeg sto alene, en sommerkveld i Lågen og med vann til magen, mens laksen tauet rundt med flua i kjeften. Hva nå? Ingen håv, ingen til å hjelpe. Et skritt til, ut i noen centimeter dypere vann, ville medføre at redningsvesten blåste seg opp. I hodet var det kaos. Det vil si, én tanke slo ned i meg. Bilde! Jeg må ha bilde! Så, stående på tærne, med en 15-foter og en sinna laks i den ene hånda, lurer jeg opp mobilen opp fra lomma og ringer hjem med den andre.

For en usedvanlig dårlig idé.

I samme øyeblikk bestemmer laksen seg for at nok er nok, og setter kursen mot havet igjen. Flua slipper, snella blir stille og det blir jeg også. Så pinlig er det at jeg bare legger på. Og reiser hjem.

Den kvelden, midt i den patetiske miksen av fortvilelse over egen idioti og selvmedlidenhet, forsto jeg det ikke. Men når jeg ser tilbake er det åpenbart: Den kvelden ble jeg laksefisker. For alvor. Ikke bare fordi jeg fikk et voldsomt behov for å reise kjerringa, men fordi den som har kjent på kreftene til en laks aldri blir den samme. Laksen gjør noe med deg.

Laksefiske er meningsløst. Men først og fremst meningsløst fascinerende. Det handler vel om jaktinstinkt og forsøke på å knekke en kode som – forhåpentligvis – aldri vil la seg knekke. Den dagen laksefiskeren får fisk på hvert eneste forsøk, ja, da har laksefisket tapt sin sjarm.

Men den må gjerne bite litt oftere…

Snart sitter'n. Kanskje.

Snart sitter’n. Kanskje.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *