browser icon
You are using an insecure version of your web browser. Please update your browser!
Using an outdated browser makes your computer unsafe. For a safer, faster, more enjoyable user experience, please update your browser today or try a newer browser.

Spennende dager i Søråa

Posted by on 28/08/2017
Tidlig morgen i Søråa

Morgenstemning i Søråa

Jeg har med skam å melde aldri fisket laks i Trøndelag – før årets reise til Høylandet og Søråa. Det ble, skulle det vise seg, en svært positiv opplevelse og planene om å returnere i 2018 er allerede lagt. Her er en rapport fra turen – som kanskje gir inspirasjon til å tenke nytt kommende laksesesong?

Vekkerklokka ringer tidlig. Det er 17. august og prime time i min lokale elv, Lågen. I dag, derimot, går turen adskillig lenger. Sammen med en tidligere kollega, Øystein, skal jeg prøve lykken i Trøndelag. Valget falt på Søråa, en liten elv i Namsen-vassdraget. Egentlig litt tilfeldig, for jeg hadde knapt hørt om elva, inntil jeg oppdaget en blogg signert en gjeng fluefiskere i Drammen. Bilder og ord viste med all tydelighet at selv om Søråa er relativt beskjeden i størrelse, huser den mye og stor laks. Hølene var mange og varierte, og – så vidt jeg forsto – lønte det seg ofte å hente fram indianeren i seg. Snike og kaste. Kaste og snike. For øvrig noe mange laksefiskere med fordel kan gjøre også i landets mange store elver. Jeg syntes dette hørtes spennende ut, og booket tre dagers fiske på Raaum gårds 2,5 kilometer lange vald.

Campen på Raaum gårds vald ligger bare noen meter fra elva

Campen ligger bare noen meter fra elva

Vi har bestemt oss for å haike med Widerøe til Værnes, leie bil der og kjøre opp til Høylandet. Turen går smertefritt, og etter å ha desinfisert vadere, stenger og annet utstyr på YX-stasjonen på Høylandet, svinger vi i 16-tiden inn på tunet til Maren og Kay – vertskapet på Raaum gård. Der serveres vi kaffe, før vi kjører ned på campen hvor vi skal bo de neste dagene. En liten, enkel brakke med fire sengeplasser, uten strøm og innlagt vann. Utedassen er akkurat passe skjev, og skulle vi bli kalde, kan vi fyre opp i grillhytta som også står på campen. Standarden er med andre ord enkel, men med en primus, samt vann og ved fra gården, har vi alt vi trenger. Og, best av alt, det er bare 50 meter ned til elva! Hva er vel bedre enn å våkne og sovne til bruset fra rennende vann?

Etter middag kommer Kay ned med et par flasker med gårdens eget øl. Han tar oss dessuten med på en runde til de ulike hølene, peker og forklarer. Det er mye vann, om lag 45 kubikk, men elva faller sakte, men sikkert. – Kommer den ned mot 30 kubikk er det perfekt, forteller Kay. Vi ser både sjøørret og laks, gjør noen kast her og der, men det blir med forsøkene. Jeg har riktignok et lite drag i flua, men fisken sitter ikke. Men det lover jo godt! Ved 22-tiden begynner det å mørkne, og vi tråkker i hælene på Kay, som leder oss ut av skogen og bort til campen. Bålet tennes, inntrykk fordøyes og soveposene inntas. Vi er klare!

Hjælkdalen - den mest produktive hølen på Raaum-valdet.

Hjælkdalen – den mest produktive hølen på Raaum-valdet

Neste morgen er vi tidlig på beina. Jeg har alltid likt å fiske laks på morgenen. Den første turen ned hølen, i det lyset kommer, er magisk. Elva har fått noen timers hvile og ny laks har kanskje dukket opp i løpet av natten. Man forventer at det smeller når som helst. Mens Øystein starter i Arnes kulp, tusler jeg ned til Beshøla. Det tar ikke mange kastene før det røskes brutalt i flua. I løpet av sekunder øker snellas turtall fra null til…mye…før det plutselig blir stille. Flua, en relativt stor Red Frances, slapp. Synd, men jeg føler meg rimelig sikker på at det er mer action i vente snart. Først er det imidlertid tid for en kaffekopp på bredden.

Hos Øystein er skjer det lite, men en hoppende, blank laks i tre, fire kilos-klassen holder motivasjonen hans oppe. Jeg tar en ny runde i Beshøla, og jammen smeller det ikke på nytt! Denne gangen sitter fisken, og den er rimelig forbanna! Ganske snart forstår jeg at det ikke er noen stor kar, men det er jo moro likevel. Med god hjelp av strømmen gjør den et tappert utras, men med 0,40-spiss og en krok som sitter godt, er den sjanseløs. En sjøørret på 1,2 kilo sklir inn i håven og kveldens middag er sikret. Senere lurer jeg en sjøørret til, 1 kilo blank veide den, og i Arnes kulp faller en nygått laks på 1,2 for den samme Red Frances’en. Ikke verst før lunsj!

Arnes kulp

Arnes kulp

Etter lunsj rusler vi opp til et sted vi hadde lest om: Bjørka. Treet lener seg dovent over elva på motsatt bredd og i hølen rett under, står det gjerne laks. Stor laks, har vi blitt fortalt. Plassen virker giftig, selv på mye vann. Tunge bølger passerer under bjørka og ned mot et lite brekk. Vi aner konturene av flere lovende steiner, og nå er det Øysteins tur. Han fisker av hver kvadratcentimeter av området men sin egen Blue Charm, uten respons. Jeg sitter på benken og glaner, da snøret til Øystein plutselig stopper midt i sveip nummer 158 gjennom hølen. Vi kikker på hverandre, han nikker, smiler og løfter stanga. Ristingen er ikke til å ta feil av. Laks!

Fisken holder seg i området. Det er uten tvil en betydelig større laks enn den jeg landet, og bekreftelsen kommer da fisken ruller seg i overflaten. Stor og mørk er den, det er jo vanskelig å fastslå vekt basert på et lite glimt, men jeg tipper den veier fire, fem kilo. Øystein kommer seg opp på bredden og får rimelig kontroll på den. Den fortsetter å oppføre seg pent, og i pur optimisme gjør jeg klar håven. Men da skjer det… Like fort som laksen tok, er den borte. Spissen, viser det seg, røk tvert av. Den eneste forklaringen vi har er at den enten hadde en skade eller at fisken dro den rundt en stein. Synd, for det var en solid laks. Vi satser på den sitter neste gang!

Øystein kjører storlaks ved bjørka

Øystein kjører storlaks ved bjørka

Men den gang ei. Senere den ettermiddagen drar Øystein på en enda større laks, trolig +/- ti kilo. Under bjørka, denne også, men på en Rusty Rat-liknende flue, bundet på enkeltkrok. Fisken tauer rundt i hølen i noen minutter, før den spytter ut flua og en serie banneord gjaller over Høylandet. Høyst forståelig. Kvelden forløper uten nevneverdig action, og det er tid for middag. Grillen tennes, sjøørreten renses og fylles med godsaker, og sammen med kantarellene vi fant i skogkanten på vei ned til elva, blir den et aldeles praktfullt måltid! Vi er, som jeg skrev i et innlegg på facebook, privilegerte. Bedre kan vi rett og slett ikke ha det.

Allerede i 6-tiden neste morgen er jeg på beina. Planen i dag er å utforske hølene vi ikke fisket i går, men jeg rekker noen kast i Arnes kulp og Beshøla før frokost. Sistnevnte later til å være full av ganske aggressive sjøørreter, for det hogger stadig i flua – en svart og oransje tube. Med unntak av en tass på rundt kiloen, som ble satt pent tilbake, vil riktignok ingen av dem bli med inn. Da jeg flytter meg til kulpen oppkalt etter danske Arne, blir det snart litt fleks i stanga. Nede på brekket stopper flua brått, og denne ganger sitter den. Akkurat som i går er heller ikke denne fisken interessert i å forlate hølen, og snart ligger en ny blank smålaks i håven.

DSC_2628

Blank og fin smålaks

Ved bjørka fortsetter laksene å vise seg. I hovedsak store fisker som har stått på elva en stund, men vi ser også en og annen nygått fisk. Dette er Øysteins jaktmark nå, og han står virkelig på for å komme i kontakt med en av gutta nede i dypet. Men laksefiske kan være en frustrerende business, og etter to solide økter både før og etter frokost, tar vi en pause fra kastingen og stikker på shopping på Coop’en nede i sentrum. Vi stopper dessuten på gården, hvor vi skravler litt med Kay og treffer Ole og Marco, som fisker Kjøglum-valdet rett nedstrøms oss. De har tatt flere pene laks, blant annet en kjempe på 13 kilo. Moro!

Elva er fremdeles på vei ned, men det går sakte. Dessuten er det meldt regn snart og slår det til, når vi nok ikke de magiske 30 kubikk. Ettermiddagen og kvelden blir rolig, vi ser knapt fisk og de som lurer bak steiner og i stryk, refuserer enhver flue vi serverer. Vi gjør oss blant annet kjent i hølen i Hjælkdalen, som er valdets beste. Men ikke en gang en lekende og lekker Sunray i det mørket faller på, funker… Det som imidlertid funker, er ølet til Kay. Vel tilbake i campen kommer regnet, og da bærer det inn i grillhytta for litt varme, noe godt å drikke og masse skitpreik.

Lykke!

Lykke!

Tiden går fort. Siste morgen i Søråa, regnet bøtter ned og mens Øystein fortsetter jakten på monsterne under bjørka, tar jeg turen ned til Hjælkdalen. Vi så et par kubber ute i strømmen i går, og jeg har lyst til å sjekke om de er hakket mer bitevillige i dag.  Vel framme setter jeg meg ned på bredden og speider etter liv. Men bortsett fra en liten sjøørret som driver med luftakrobatikk i ei bakevje på andre siden, er det stille. Regnet øker i intensitet, og jeg må innrømme det er så som så med trua. Men prøve skal vi naturligvis.

I enden av fortommen dingler en stor, fargerik tube. Jeg går bort til vannkanten, akkurat der elva er på sitt aller smaleste, løsner flua slik at den faller ned i vannet og begynner å dra ut line. Da, som lyn fra klar himmel, rykker det plutselig voldsomt i flua. Fisken sto bare et par, tre meter nedstrøms, og veldig tett på land. Den er tung, åpenbart en god laks, og etter en liten stillingskrig sklir ut i den kraftige strømmen. Men ikke uventet trekker fisken det lengste strået. Krokingen var ikke akkurat optimal, og jeg aner uråd når laksen begynner å riste kraftig på hodet. Flua slipper brått, og kubben nede i dypet er fri. Jeg så den aldri, men etter oppførselen å dømme kan det fort ha vært en svært pen laks. Ja ja, det var moro så lenge det varte.

Beshøla

Beshøla. Nøkkelen her er å legge flua over i blankvannet på motsatt side

 

Det er på tide å reise hjem. Søråa leverte varene, og både Øystein og jeg gleder oss allerede til å reise tilbake til Høylandet neste år. Det er definitivt ikke størrelsen det kommer an på, og har du lyst til å forsøke noe nytt neste sesong, anbefaler jeg gjerne et besøk hos Maren og Kay på Raaum gård – om det er ledige fiskekort, da…

Normalt holder det med en enhåndsstang i Søråa, men når vannet er så høyt som det var under besøket vårt, er en liten tohånds greit å ha i tillegg. Særlig av hensyn til fisk som skal settes tilbake. En 12’6 var perfekt! I år er det en kvote på to laks per døgn i Søråa og Namsen-vassdraget forøvrig. Tar man sine to laks, skal fisket opphøre resten av døgnet. Fisk på under 1,5 kilo teller imidlertid ikke på kvoten. Merk at det kommer en avgift på fisk man avliver, 20 eller 30 kroner per kilo for henholdsvis sjøørret og laks. Jeg vil tro at de samme begrensningene vil gjelde også neste sesong.

Mer om Raaum gård og valdet deres i Søråa finnes her: https://raaum-gaard.no/fiske/. Maren og Kay har også en facebook-side du kan følge. Fangstene i hele Namsenvassdraget, inkludert Søråa, registreres her: https://namsenvassdraget.no/lakseborsen/  Skitt fiske, alle sammen :)

Søråa leverte varene

Søråa leverte varene

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *