browser icon
You are using an insecure version of your web browser. Please update your browser!
Using an outdated browser makes your computer unsafe. For a safer, faster, more enjoyable user experience, please update your browser today or try a newer browser.

Lakselykke i Spey

Posted by on 03/05/2019

Ballindalloch, River Spey

April-uka på det praktfulle Ballindalloch-valdet i River Spey, har blitt en kjær tradisjon og uansett om det blir en laks eller ikke, et den absolutt høydepunkt i min fiskesesong. Selskapet er hyggelig, maten god, whiskyen varmer og omgivelsene er fantastiske. Og, er du så heldig å få en feit, blank “springer”, er det prikken over i’en.

Som alltid møtes vi søndag ettermiddag klokka 18 presis. På bredden ved Junction Pool – en av de mest kjente hølene i hele elva og stedet hvor jeg har tatt de fleste av vårlaksene mine på Ballindalloch. Roy, Stewart og Nigel har kjørt helt fra Sør-England, Chris kommer fra Fife, et par timer unna, og Peter, Terje og jeg har flydd over fra Norge. Vi konstaterer at elva ser fin ut, fisken viser seg og etter å ha velsignet elva med noen edle dråper Aquavit, bærer det opp til huset vi har leid: Marionburgh.

Haggis-tid på Marionburgh

Mandag. Stemningen er spent, som den alltid er, morgenen da fisket begynner. Nede ved fiskehytta hjelper ghillie Steve med å rigge stenger, velge fluer og riktige liner, før vi sendes avgårde til våre respektive høler. Ballindalloch-strekningen er lang, over tre kilometer. Hølene er varierte og uansett vannstand, er det alltid høler som fisker bra. I år, skal det vise seg, varierer vannstanden mellom snaue tre og halvannen fot, hvilket betyr tett på optimale forhold. I tillegg er det uvanlig varmt i vannet, 11, 12 grader, hvilket gjør at vi ser adskillig flere laks enn det vi pleier. Lovende, etter noen år med labre fangster i Spey – og Skottland generelt.

Før lunsj skjedde det lite, bortsett fra at Roy hadde tak i en slask, som imidlertid slapp med skrekken etter kort tid. Etter å ha spist oss mette og gode, forsvinner vi ut igjen og jeg skulle fiske en av favoritthølene mine, dog fra “the right bank”, hvor ingen hadde prøvd seg ennå. Selv om det er langt på dag, er jeg alltid ekstra konsentrert når jeg er den første som fisker en høl en dag. Ikke sjelden resulterer det i en laks – eller i det minste en reaksjon fra en laks, i form av et drag eller plask. I slike tilfeller, har jeg lært, skal man vente i fem minutter og gjøre et nytt kast. Samme flue, samme sted, samme hastighet.

4,9 kilo tung springer, tatt midt i solsteika. Denne ble årets skotske røyklaks

Men noen ekstra kast er ikke nødvendig denne gangen. Halvveis ned i hølen, oppstår det øyeblikket som får pulsen til å øke og hårene på armene til å reise seg. Plutselig dras line av snella. Bestemt, men ikke så voldsomt. Det er ikke til å ta feil av. Laks! Jeg gir den et par sekunder og løfter stanga. Svaret kommer i form av et par kraftige dunk, men fisken oppfører seg relativt sivilisert. Den har åpenbart ingen intensjoner om å forlate standplassen sin, og med unntak av et par kraftfulle hopp, samt en svømmetur over til den andre bredden, gjør den ingen store krumspring. Chris kommer til og håver fisken. En skikkelig kraftplugg på 4,9 kilo. Hvilken start.

Vanligvis fisker vi en morgenøkt, fra omlag klokka ni til 13, så er det lunsj, og så fortsetter vi med en ettermiddagsøkt fra 14 til 19, før det er middag på Marionburgh klokka 20. Men av og til, når forholdene tilsier at det er lurt å fiske tidlige morgen eller utover kvelden, kan de som ønsker gjøre det. Mandagen er varm, med skyfri himmel og sol, null vind og tett på 20 grader. Ikke gærent i Skottland i april, hvor det like gjerne kunne ha snødd, sluddet eller regnet småjævler. Så, for en gangs skyld, er vadere og t-skjorte egnet arbeidsantrekk. Uansett, vi tar en økt mandag kveld også, og jammen kommer jeg i kontakt med en ny laks, denne gangen i March Pool – helt øverst på valdet. Mister den etter tre, fire minutter, dessverre, men det gjør ikke så mye.

Ettermiddag ved fiskehytta

Hvilken fin åpning på Skottland-uka!

Davidson’s Stream er navnet på et relativt kjapt parti i elva, som vi ikke har fisket så ofte de siste årene. Jeg prøvde meg der for aller første gang i fjor, og fikk umiddelbart trua på disse meterne av Spey. En markert “V” der et par strømmer møtes, vannet som plutselig mister fart og de tunge bølgene over det jeg antar er store steiner på bunnen, virket lovende. Steve forteller at det ikke tas så mye laks der, men det har sikkert sammenheng med at dette partiet ikke fiskes så ofte heller. Mange av gjestene hans er godt voksne og “the Stream” er hakket mer krevende å vade, enn majoriteten av de øvrige hølene. Men da tirsdagen kommer, får jeg fiske Davidson’s – og det gir raskt resultat.

Jeg ser ikke noe fisk i Davidson’s – som for øvrig er oppkalt etter en gammel Ballindalloch-ghillie – men det MÅ stå en fisk eller to der. Så jeg fisker meg ekstra grundig ned. Meter for meter. Passer på å ikke gå for langt ut, kun vann til anklene. Det kan stå laks tett på land, har Steve forklart. Og jammen… Etter å ha brukt en liten time på å kaste meg nedstrøms, og med bare 20 meter eller noe der omkring igjen, kommer det vinduderlige øyeblikket igjen. Med tanke på den sterke strømmen, hadde jeg regnet med et skikkelig røsk – om laksen tok flua mi – men neida. Forsiktig, forsiktig drar den en liten meter snøre av snella, før jeg gir den noe å tenke på. Det liker den ikke, for å si det mildt.

Ghillie Steve Brand og meg med laksen fra Davidson’s Stream (Skjermdump fra Ballindalloch Estates nettside)

Denne laksen er adskillig mer vilter enn den jeg tok i går. Jeg har null og niks å stille opp med, når det legger bredsiden til i strømmen og raser ut. Først når den stopper, makter jeg å tvinge den noen meter i min retning, før den forsvinner avgårde igjen. Bremsen stilles så hardt jeg tør, uten at det later til å påvirke fisken nevneverdig. Heldigvis sitter flua godt, og etter hvert tar kreftene slutt. Men et par mindre fluktforsøk varter den opp med, før en av Steves assistenter omsider kan håve den. 4,3 kilo ren og skjær power, med lus. Blankere og mer nygåtte blir de ikke!

Resten av uka forløper uten at jeg får flere laks på land. Men et og annet drag gjør at motivasjonen holdes oppe helt til lørdagen, som er siste fiskedag. Spey leverte varene i år, og ekstra morsomt var det at jeg tok en “springer” i Davidson’s Stream. Det er faktisk den første laksen gjengen til Roy har fått på de over 20 årene de har fisket på Ballindalloch. Nå er det bare å glede seg til årets sesong her hjemme, forhåpentligvis med en laks eller tre på land, i både Numedalslågen, Lærdal og Søråa – som alle står på årets plan.

Den berømte Junction Pool

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *